Regjeringens mål om å utvikle fremragende undervisere krever en holdningsendring i universitets- og høyskolesektoren.

Av: Mats Hordvik, stipendiat ved Seksjon for coaching og psykologi på NIH 

Hvorfor fokusere på profesjonell utvikling?

EFFEKTIV UNDERVISNING. Utvikling, fornying og endring fremstår som helt vesentlige begreper i en digitalisert og stadig skiftende universitets- og høyskolesektor. Kunnskapsdepartementet har gjennom kvalitetsmeldingen "Kultur for kvalitet i høyere utdanning" (januar 2017) og det pågående arbeidet med reformen "Lære hele livet" (ekspertutvalg oppnevnt 2.3.18) satt spesielt fokus på:

1. Utvikling av effektiv undervisning i universitets- og høyskolesektoren.
2. Det nye arbeidslivets krav om kontinuerlig endring og utvikling.

I et forsøk på utvikle og sidestille fremragende undervisning med fremragende forskning lanserte den nevnte kvalitetsmeldingen et meritteringssystem. Systemet skal belønne og ikke minst initiere arbeid med å utvikle effektiv undervisning. Et slikt arbeid handler ikke kun om å ta i bruk en ny digitalisert undervisningsmetode eller være oppdatert på den nyeste forskningen. Det setter derimot krav til at underviseren forankrer selve undervisningspraksisen i forskning og teori.

Hva er utgangspunktet for et meritteringssystem?

SYSTEMATISK FORSKNING PÅ EGEN PRAKSIS. Internasjonale og nasjonale systemer for merittering legger Boyers "Scholarship of Teaching and Learning" til grunn for sitt læringssyn og oppfatning om hvordan effektiv undervisning utvikles. Læring oppstår i samspillet mellom undervisere og studenter, hvor undervisere stimulerer studenter til (inter)aktiv deltakelse hvor de blir utfordret på å tenke kritisk og kreativt. Videre forventes det at undervisere reflekterer over, og systematisk forsker på, egen undervisningspraksis. Den nye forståelsen som blir utviklet anvendes deretter i egen praksis, mens resultatene publiseres på lik linje som med annen forsking. På denne måten kan andre undervisere anvende forståelsen og gi den mening i egen undervisningspraksis.

Hvordan systematisk forske på egen undervisningspraksis?

SELVSTUDIE. Selvstudie er en velutviklet metodologi for å forske på personlig undervisningspraksis (se for eksempel, LaBoskey, 1994; Pinnegar & Hamilton, 2009). Selvstudie er anerkjent som en effektiv form for "scholarship of teaching and learning" innen lærerutdanning. Jeg vil argumentere for at samtlige undervisere i universitets- og høyskolesektoren kan anvende metodologien til å forske på egen undervisningspraksis. Selvstudie-metodologien har fem kjennetegn:

a. Selv-initiert og selvfokusert. Underviseren tar initiativ til og har et ønske om å forske på egen undervisningspraksis. Dette innebærer å identifisere og konkretisere et spesifikt aspekt ved undervisningen som skal undersøkes.

b. Mål om forbedring. Underviseren har som mål å utvikle forståelse av egen undervisningspraksis og indikere hvordan denne personlige forståelsen kan være nyttig for andre.

c. Interaktivitet. Underviseren er engasjert i en interaktiv forskningsprosess som innebærer dialog med kollegaer og studenter, samt med en formell kritisk kollega.

d. Anvender flere, i hovedsak kvalitative, metoder for datainnsamling. Underviseren bruker metoder for datainnsamling som fokuserer på og gir kunnskap om det spesifikke aspektet ved undervisningen som undersøkes (f.eks., videoopptak av undervisningen, reflekterende dagbok, kollegaobservasjon, fokusgruppeintervju med studenter, studentarbeid).

e. Validering basert på troverdighet. Dette innebærer å beskrive forsknings- og undervisningsprosessen, konkretisere forståelse man har utviklet, og hvordan denne forståelsen har implikasjoner for egen og andres praksis. Troverdigheten er basert på om andre undervisere finner funnene troverdige og meningsfulle for sin praksis.

Hvordan kan en selvstudie se ut i praksis?

ET DOKTORGRADSPROSJEKT. Som stipendiat og ny lærerutdanner undersøkte jeg min undervisningspraksis med mål om å utvikle mine pedagogiske ferdigheter og kunnskaper om å undervise lærerstudenter. Prosjektet bestod av gjennomføring og utforskning av fire lærerutdanningskurs (to fagligpraktiske kurs som jeg underviste, samt to skolepraksiser studentene gjennomførte) delt inn i fem faser. Data ble generert over en periode på 17-måneder, og inkluderte video og lyd av min undervisning, min reflekterende dagbok, fokusgrupper og dybdeintervju med studenter, samt deres mappeinnleveringer. Fire artikler er publisert/under vurdering (se referanseliste). To artikler fokuserer direkte på min praksis, læring og utvikling, mens to andre fokuserer spesielt på studentenes læringsprosesser. Fordi denne bloggen handler om underviseres praksis og deres profesjonelle utvikling, ønsker jeg å fremheve hva som kjennetegner slike prosesser.

Hva kjennetegner en utviklingsprosess?

For det første, profesjonell utvikling er ikke en progressiv utviklingsprosess fra usikker til selvsikker, fra ett kunnskapsnivå til det neste. For det andre, undervisning er ikke en direkte kontrollerbar praksis hvor kunnskap overføres fra en ekspert til noviser.

EMOSJONER OG HÅNDTERING AV TVETYDIGHET. Undervisnings-praksis og profesjonell utvikling er derimot en ikke-lineær, relasjonell prosess som er i stadig endring. Undervisning handler om å kontinuerlig arbeide for å gjenkjenne, balansere og håndtere motstand, dilemmaer og tvetydighet. Dette medfører emosjonelle berg-og-dal baner: følelser av usikkerhet og mislykkethet i en situasjon, og følelser av selvtillit og kompetanse i en annen situasjon. Profesjonell utvikling krever personlig og genuin involvering i andres læringsprosesser samtidig som man hele tiden prøver å håndtere tvetydigheten og dilemmaene som et slikt engasjement fører med seg.

Hva kreves av deg som underviser?

SYSTEMATIKK OG DRISTIGHET. Selvstudie krever, som all annen forskning, systematisk planlegging og gjennomføring. Fordi forskningsprosessen er knyttet til egen undervisning, er det viktig at forskeren/underviseren i tillegg nøye planlegger, underviser og systematisk reflekterer over undervisningspraksisen.
Å utfordre og utforske egen undervisningspraksis innebærer å slippe den totale kontrollen over undervisningsrommet. Det handler om å eksponere seg selv ved å la kollegaer og studenter både diskutere og kritisere undervisningen. Dette innebærer å vise og føle sårbarhet. Du kommer til å mislykkes og føle deg mislykket. Samtidig vil du oppleve å få større forståelse for egen undervisningspraksis og utvikle mer meningsfulle relasjoner til studentene. Da vil også studentene oppleve at deres kunnskap og meninger blir tatt på alvor og har betydning for kunnskapsutviklingen.

Litteratur

Boyer, E. (1990). Scholarship reconsidered: Priorities of the professoriate. Lawrenceville, NJ: Princeton University Press.
Hordvik, M. (2018). Developing as a teacher educator (Unpublished doctoral thesis). Norwegian School of Sport Sciences. Oslo, Norway.
Hordvik, M., MacPhail, A., & Ronglan, L. T. (2017a). The process of learning to teach Sport Education: Investigating the development of teacher knowledge as a pre-service teacher. Sport, Education and Society. doi:10.1080/13573322.2017.1322948
Hordvik, M., MacPhail, A., & Ronglan, L. T. (2017b). Teaching and learning Sport Education: A self-study exploring the experiences of a teacher educator and pre-service teachers. Journal of Teaching in Physical Education, 36(2), 232-243.
Hordvik, M., MacPhail, A., & Ronglan, L. T. (Under review). Developing a pedagogy of teacher education using self-study: A rhizomatic examination of negotiating learning and practice. Journal of Teacher Education.
Hordvik, M., MacPhail, A., & Ronglan, L. T. (Under review). Encountering the reality of teaching Sport Education: The experiences of pre-service teachers while on school placement. Physical Education and Sport Pedagogy.
LaBoskey, V. K. (2004). The methodology of self-study and its theoretical underpinnings. In J. J. Loughran, M. L. Hamilton, V. K. LaBoskey, & T. Russell (Eds.), International handbook of self-study of teaching and teacher education practices (pp. 817-869). Dordrecht, The Netherlands: Springer.
Pinnegar, S., & Hamilton, M. L. (2009). Self-study of practice as a genre of qualitative research: Theory, methodology, and practice (e book). London, UK: Springer.