Av Mathias Haugaasen og Trygve Beyer Broch

Å velge ut fotballspillere kun på bakgrunn av deres prestasjoner akkurat nå, kan gi dårligere resultater på sikt. Vi går glipp av talenter hvis ikke yngre spillere med potensial også får prøve seg.

Torsdag 1. august rapporterte Aftenposten at “bare 6 av 88 spillere på U-landslagene er født i siste kvartal”. Bjørn Hansen, tidligere Rosenborg- og landslagsassistent, uttrykte sin skuffelse over at Norges Fotballforbund kjente til aldersproblematikken, og hadde forsikret ham om å endre sine utvalgskriterier. G18-landslagstrener Bård Flovik erkjente problemstillingen, men erklærte at et landslag, uavhengig av alderstrinn “skal ut og representere Norge, og vi tar ut de spillerne med best ferdigheter, holdninger og forutsetninger til å bli gode”.

I følge Flovik tas det hensyn til både dagens prestasjonsnivå og langsiktig potensiale som utvalgskriterier, og han mener det “ville være helt feil å kvotere inn spillere født sent på året”. I praksis fører disse kriteriene til juniorlandslag med ekstrem overvekt av utøvere som er født tidlig på året, og nærmest en ekskludering av spillere som er født etter 1. oktober. Hvorvidt dagens prestasjonsnivå og langsiktig potensiale vektes likt i praksis, blir nå et helt legitimt spørsmål å stille. Den statistiske sannsynligheten for at en juniorspiller skal bli plukket ut for å representere Norge i dag, øker tilnærmet proporsjonalt med hvor tidlig spilleren er født på året. Hvordan kan dette sees i sammenheng med å prioritere langsiktig potensiale hos de utøverne som har størst forutsetninger til å bli gode i morgen? Er det så enkelt at spillere som kommer til verden etter sommerferien ikke besitter potensiale som på sikt kan gjøre dem til toppspillere?

For å forstå tosidigheten i argumentasjonen mellom Hansen og Flovik, er det er viktig å ta hensyn til den kulturen begge synspunkter springer ut ifra. Hvordan ser vi hvilke spillere som har best forutsetninger? Og hva mener vi egentlig med ordet forutsetninger? Både Hansens og Floviks uttalelser springer frem fra en kultur der meritokratiet hersker; en praksislogikk der dagens og fremtidig verdi kontinuerlig måles gjennom fremviste resultater. Begge er ute etter nasjonale bragder, de higer begge etter meritter, men har ulike tilnærminger innenfor samme kulturelle logikk. Ideer om hvilke spillere som har best forutsetninger til å bli gode er med andre ord kulturelt betinget. Det kulturelle begrepet forutsetninger kan romme mange ulike betydninger. Kan det være at Floviks definisjon av forutsetninger sidestilles med tidlig fysisk og mental utvikling?

Bjørn Hansens uttalelse om at utvalgskriteriene bør endres synliggjør både den kulturelle prosessen, der begreper kan tilskrives ulik mening, og et sprik mellom en anerkjent, inkluderende ideologi og en reelt ekskluderende praksis.

Der ufornuften blir fornuftig
Det burde være interessant å diskutere hvilke konsekvenser slike prestasjonslogikker kan innebære for norsk fotball spesielt og norsk idrett generelt. Den relative alderseffekten – fordelen av å være født tidlig på året, å være over et halvt år eldre både fysisk og psykisk enn sine jevnaldrende – får store utslag innenfor kulturer der umiddelbar suksess og nederlag kan måles og talfestes umiddelbart. Forskning på fenomenet viser at vektleggingen av nåtidig prestasjon fremfor langsiktig potensiale er en utbredt fornuft innen for idrettskulturer; alle som er gode nok i utvalgets time er med, de har gjort seg fortjent til dette gjennom sine prestasjoner. En slik logikk kan selvsagt forsvares, ellers ville den ikke overleve: De beste i dag har størst mulighet for å være best i morgen, og for å bli bedre så må våre beste utøvere matches mot våre egne og andre nasjoners beste. Umiddelbar suksess skaper også en suksessfull kultur: en vinnerkultur.
 
En slik logikk har imidlertid sine ulemper:(

1) For det første inspirer den et meritokrati, en praktisert fornuft der meritter og umiddelbar suksess rangeres høyere enn kontinuitet og langsiktighet. Resultatet er at trenere, også for landslagene, plukker ut spillere som gir laget størst mulighet for umiddelbar suksess: en seier, et sluttspill.

(2) For det andre er det en misoppfatning at satsing på umiddelbar suksess alene skaper vinnerkultur på sikt. Tvert imot kan slike kulturer brenne ut barnestjerner samtidig som en mister spillere som ikke blomstrer tidlig nok.

(3) For det tredje etablerer eliten moralske idealer for bredden. Eliten, eksempelvis landslag og seniorlag, skummer fløten av den jobben som gjøres utover i systemet. Dersom de spillerne som er best akkurat nå tilgodeses med mer spilletid, større oppmerksomhet og bedre trenere allerede i tidlig alder, vil disse spillerne naturligvis ha bedre forutsetninger for motivasjon og utvikling enn spillere som ikke får samme muligheter. Dette inspirer til lignende fokus i bredden. En meritokratisk logikk i barneidrett vil igjen forplante seg oppover i systemet. Slik blir talenter som er født etter 1. oktober til usynlige talenter.

Både Hansen og Flovik er ute etter nasjonale bragder, men med ulike vurderinger av hvilke triumfer som teller mest, og kanskje med litt ulike vurderinger av hva det burde koste. Hansen hevder at NFF må ta den relative alderseffekten med i sin vurdering og utvikle spillere ut fra forutsetningene de besitter. Han tenker på mulige nåtidige talenter som kan hjelpe seniorlandslagene å vinne kamper i fremtiden. Hansen ønsker å snu meritokratiets konsekvens fra kortsiktig prestasjonsfokus til langsiktig potensiale.

Motvekten til det rådende meritokratiet er å knytte mer oppmerksomhet til langsiktig potensiale hos spillere som på sikt vil bidra til suksess på seniornivå. Christian Thue Bjørndal argumenterer i et tidligere blogg-innlegg for at individuelle ferdigheter, også utover det idrettsspesifikke, kan være med på skape gode rammer for talentutvikling. Kan meritokratiets fornuft forskyves ytterligere? Er sosiale ferdigheter og kulturell motstandsdyktighet like viktig som produksjonen av barnestjerner?
 
Møte veggen i dag, eller bryte muren i morgen
Denne problematikken gjelder selvsagt ikke bare fotball. Forfatterne av denne teksten vet fra personlige og akademiske observasjoner at dette er problemer og løsninger som daglig håndteres i Idretts-Norge. Kan norske idrettsprestasjonskulturer i det hele tatt se for seg et talent som er mindre fysisk og mentalt utviklet enn sine jevnaldrende? Og som utøver ikke en gang vil gi størst mulighet for å vinne dagens kamp eller konkurranse? Vil en juniorlagstrener kunne tillate seg å ryke på en skikkelig smell i dag, bare med den målsetning om at seniorlandslaget skal høste gevinsten i fremtiden? Hvis enkeltpersoner skal tørre dette, må deler av den meritokratiske fornuften endres. Juniortrenere kan ikke lenger vurderes etter antall kamper de har vunnet, men i hvilken grad de produserer morgendagens toppspillere og skaper bærekraftige idrettskulturer. Dette er ikke et spørsmål om uttalt ideologi, men om praktiserte verdisystemer.