Av: Kari Bø, rektor, Norges idrettshøgskole

Det er med glede jeg registrerer at publiseringspoengsystemet i Norge forsøkes bedres fra 2016.

I 2014 kom Norges forskningsråds (NFR) rapport "Room for increased ambitions. Governing breakthrough research in Norway 1990-2013" forfattet av professorene Brenner og Øquist. Der kommer det frem at Norge ligger langt bak land det er naturlig å sammenligne seg med, som Danmark, Nederland og Sveits, når det gjelder kvalitet og kvantitet av forskning. Det kommer dessuten lite "front-forskning" fra Norge.

Et naturlig spørsmål å stille er hvordan vi stimulerer norske forskere og høyere utdanningsinstitusjoner til å heve kvaliteten på forskning slik at den får betydning internasjonalt.

Norske forskere og de institusjonene de er ansatt ved får i dag såkalt resultatbasert overføring av penger som belønning for forskningsinnsats.  Poengsystemet, som gjerne omtales som tellekantsystemet,  gir imidlertid svært urettferdig uttelling slik det fungerer i dag. IKKE nødvendigvis fordi det er telling av publikasjoner som beregnes men pga HVORDAN det telles fordi Uten å gå i detalj på en meget finurlig utregningsmetode for poengfordeling, vil jeg gi et eksempel.

I medisin og helsefag er det vanlig å forske i grupper og i samarbeid mellom dyktige forskere ved ulike nasjonale og internasjonale institusjoner. Dette mener vi gir god utnyttelse av ressurser, både hva gjelder bruk av høyteknologisk utstyr, tilfang av ulike fagmiljøer og deres samlede kunnskap inn i studiene. I en del samfunnsvitenskapelige områder er det imidlertid mer vanlig å skrive artikler som eneforfatter. I tillegg er det utbredt å publisere teoretiske artikler uten innsamling av nye data OG man publiserer også på norske forlag enten som forfatter/medforfatter av en bok eller som forfatter/medforfatter av en enkelt  kapittel, såkalte antologier. Også dette uten at det er original forskning (dvs innhenting av nye data),

Slik beregningen av publikasjonspoeng fungerer i Norge i dag, kan en artikkel skrevet av en forsker innen samfunnsvitenskapelige emner og publisert i et nasjonalt eller internasjonalt tidsskrift med ingen eller lav impact factor gi 3 poeng, mens 13 artikler i høyt renommerte tidsskrift med høy impact factor gi kun 2.19 poeng. Grunnen er at flere forfattere bidrar til publikasjonene fra forskeren som har 13 artikler, og at disse i tillegg kommer fra forskjellig nasjonale og internasjonale institusjoner. Forskeren med 13 artikler i dette tilfellet har hatt ideene til forskning av internasjonal høy standard, søkt og fått midler fra internasjonale finansieringskilder, organisert store multisenterstudier, veiledet master- og dr. gradsstudenter på mange av publikasjonene, samarbeidet med dyktige forskergrupper internasjonalt, brukt lang tid på å lære seg nye metoder og brukt mange år på datainnsamlingen. Et annet eksempel er at et kapittel i en norsk bok, hvor en forfatter skriver om et emne uten at det er basert på datainnsamling, gir 0.7 i publiseringspoeng, mens originalforskning av høy internasjonal klasse publisert i et internasjonalt tidsskrift med impact factor >5 gir samme poengsum for institusjonen.Med dagens publiseringspoengsystem straffes altså forskere som gjør den type forskning Norge har for lite av og som regjering og Storting ønsker å stimulere til. Skal forskere og institusjoner oppnå god belønning, lønner det seg å isolere seg på eget kontor og skrive en artikkel om et teoretisk tema uten datainnsamling. I ytterste konsekvens belønnes samfunnsvitenskapelig forskning på bekostning av naturvitenskap, helse og medisin.

Systemet er overmodent for endring, dypt urettferdig og det er å håpe at et nytt beregningssystem ses i sammenheng med økt satsning på mer internasjonal front-forskning i Norge. Vi bør belønne forskere som våger å satse på større nasjonale og internasjonale prosjekter som kan løfte Norge opp i forskningsfronten.