Det egentlige ordboksparadokset

Det brukes i disse dager atskillige krefter på å fortelle den norske opinion at leksikografiske undersøkelser av bokmål i lang tid er blitt tilsidesatt til fordel for ditto av nynorsk. Professor emeritus Jan Ole Askedal og preses Nils Heyerdahl ved Det Norske Akademi for Språk og Litteratur er blant dem som bruker kreftene slik, sist i Klassekampen 17. mars.

De tilsidesatte
Fortellingen de og flere andre forteller, er at det over tiår er brukt hundrevis av millioner på prosjektet Norsk Ordbok (NO), mens Akademiets Store Norske Ordbok (NAOB) til sammenligning har fått en brøkdel av dette fra det offentlige. NO nærmer seg ferdigstillelse i papirs form og foreligger også delvis elektronisk, mens NAOB i ny og revidert prakt neppe blir ferdig før i 2017 i følge Askedal og Heyerdahl, og da kun på nett. Askedal og Heyerdahl mener det hele er paradoksalt med henvisning til at bokmålsbrukere utgjør et stort flertall av den norske befolkningen.

Vridd sutreretorikk
Jeg skal ikke påstå at Askedal og Heyerdahl farer med løgn. Men offentligheten fortjener å vite at sutreretorikken deres er vridd og at det er flere forhold de underslår. Videre mener jeg bokmålet og dets brukere er langt bedre tjent med at de legger om taktikken.

Vidt versus snevert omfang 
For det første er de to ordbøkene ikke parallelle i funksjon, innhold og omfang. Som Askedal og Heyerdahl selv påpeker, tar NO for seg det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, mens NAOB dekker bokmål som skriftspråk, og dialektbruk tas bare med i den grad det manifesterer seg litterært. NO er altså vel så mye en omfattende allnorsk ordbok for hele landet som det er en ordbok for nynorsk. NO blir dessuten et helt nytt verk med 320 000 nyskrevne ordartikler, mens NAOB i praksis er en revisjon av det eksisterende firebindsverket Norsk riksmålsordbok som ble fullført i 1957 og supplert med to tilleggsbind fra 1995. Dette verket har med det allerede ca. 200 000 oppslag.

Vitenskapelig ordboksproduksjon
For det andre produseres innholdet i de to ordbøkene etter ganske ulike prinsipper. NO-staben består av redaktører med hovedfags-/master- og doktorgrader i språkvitenskap, og ordboksartiklene redigeres etter bestemte vitenskapelige kriterier der ulike omfattende samlinger bygd opp over mange tiår utgjør kildematerialet. NAOB-redaksjonen består også helt sikkert at kvalifiserte fagpersoner, men det er mindre klart hva som er de allmenne, underliggende prinsippene for hvordan artiklene skal skrives og hva de skal inneholde ut over at litterære belegg har prioritet.

Vitenskapelig forankring
For det tredje er NO forankret ved et større språkvitenskapelig miljø ved Universitetet i Oslo (Institutt for lingvistiske og nordiske studier) mens NAOB-prosjektet er forlagt til et kommersielt forlag (Kunnskapsforlaget) og har et styre utpekt av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, en selvsupplerende klubb på cirka 50 medlemmer som springer ut av Riksmålsforbundet.

Det virkelige paradokset
I det siste ligger det et paradoks som er uendelig mye større enn de paradoksene Askedal og Heyerdahl forsøker å skrive med stor skrift: NO er et offentlig finansiert prosjekt drevet fram av en solid og etablert offentlig institusjon, mens NAOB er et privat, kommersielt prosjekt drevet fram av private interesseorganisasjoner. Hvordan kan det da være et paradoks at det offentlige har satset mest på sitt eget prosjekt?

Samordning heller enn splitting
Bokmålet og bokmålsbrukerne fortjener en god ordbok. Mye av innholdet i Norsk Ordbok er også relevant for bokmål hvis man anerkjenner at det er en sammenheng også mellom bokmål og det norske folkemålet i alle sine varianter. Et tettere samarbeid mellom redaksjonene i NO og NAOB ville kunne gi en langt bedre ordbok for bokmål både innholdsmessig og vitenskapelig enn de gjeldende planene legger opp til, og derfor burde Askedal og Heyerdahl heller rettferdiggjøre mer offentlig støtte til NAOB ved å invitere de høyt kvalifiserte leksikografene bak NO med på prosjektet sitt: Sannsynligvis er de svært kompetente bokmålsskribenter alle som en!

En litt forkortet versjon av dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag 19. mars 2014.