Forskningsformidling ska'kke værra lett!

Forsiktig, forsiktig
I sin kronikk «Forskningformidling er ikke lett» på Aftenpostens nettsider 3. april maner  Fafo-forskeren Anne Kielland forskere til forsiktighet i omgang med journalister. Hun forteller at kvantitativ forskning er uhyre vanskelig, og leserne må være klar over tre hemmeligheter om statistikk: 1) At det som forklarer et forskningsresultat må ligge forut i tid, 2) at det kan finnes andre forklaringer, og 3) at det forekommer støy som kan forkludre et forskningsresultat.

Hemmeligheter om journalistikk og forskning
Men vi bør legge til en liten hemmelighet om journalistikk også: For å få folk til å velge å lese en artikkel, hjelper det ofte med en tittel som setter ting på spissen. Det gjelder også ved forskningsformidling.

Og så bør vi røpe enda en liten hemmelighet fra forskningsverdenen: Det er forskjell på å observere at to ting faller sammen og å ha en hypotese om at to ting henger sammen. Et av eksemplene Kielland tar opp, er Aftenpostens artikkel i påsken at nynorsk kan gjøre folk «smartere», og jeg skal nøye meg med å kommentere dette siden det er noe jeg har litt kunnskap om.

En retta hypotese
Flere tiårs forskning har dokumentert at det er utviklingsmessige, kognitive fordeler med å vokse opp med to språk. Studiene er gjort på store populasjoner hvor man har kontroll på diverse forstyrrende variabler. Det er for enkelt i dette tilfellet å si som Kielland «at det er også nokså mulig at blant folk som har problemer med å mestre mer en ett språk også finnes noen som sliter med helt andre utfordringer». Det selvsagt ikke gitt at Kielland sitter på kunnskapen om tospråksfordeler, men den ligger altså til grunn for en hypotese om at individer som mestrer både nynorsk og bokmål kan ha noen generelle, kognitive fordeler av det.

Støy eller ei?
Kielland nevner videre at forskjeller mellom by og land kan være en støyfaktor siden nynorsk først og fremst er utbredt i rurale strøk av Norge mens det er bokmål som rår i byene. Men det kan det vanskelig være, snarere tvert imot. Vi veit nemlig at utdanningsnivået er lavere i rurale enn i urbane strøk, og selv om «smarthet» ikke er noen eksakt vitenskapelig målestokk, kan personer med mer utdannelse jevnt over antas å ha større intellektuell kapasitet enn personer med mindre utdannelse. Slik sett skulle dette, om noe, forventes å forsterke hypotesen om tospråksfordeler i den norske konteksten heller enn forkludre den.

Forskningsformidling bare i overskrifter og ingresser?
For øvrig er Aftenposten-artikkelen om nynorsk forholdsvis balansert. Flere forskjellige språkvitere er intervjua, og som Kielland selv nevner, kommer en av dem med noen kritiske kommentarer til undersøkelsen som blir rapportert. De leserne som tok seg bryet med å lese hele artikkelen kan slik sett ikke sies å ha blitt ført helt bak lyset. For det er vel ikke slik at forskningsformidling kun skal baseres på overskrifter og ingresser?