Dette innlegget stod på trykk i dansk språkdrakt i den danske riksavisen Morgenavisen-Jyllandsposten 21. september 2016. (Illustrasjonsfoto på forsiden: Colourbox) 

Se for øvrig dette tidligere blogginnlegget om norske forhold.

Mandag 12. september, ved mellomlanding på Kastrup, plukket jeg med meg Morgenavisen-Jyllandsposten. Det ene av to hovedoppslag på forsiden var at «Tosprogede elever halter bagefter med karakterene i gymnasiet». I artikkelen kunne vi videre lese at «På trods af millioninvesteringer i bl.a. sprogstimulering af de mindste børn er der gået noget galt i børnehaverne og skolerne», en uttalelse tilskrevet Anders Rasch-Christensen, forskningschef ved VIA University College.

Det er en urovekkende situasjon som blir beskrevet, og problematikken er kjent også fra Norge. Samtidig er det noe dypt problematisk med hvordan den blir framstilt i danske medier og dessuten med hvordan danske myndigheter og utdanningssektor har jobbet med dette. Ved å bruken termen tosprogede elever tillegges problemet tospråklighet som fenomen, nærmest som om det å ha to (eller flere språk) i sin oppvekst kategorisk er uheldig. Slik er det slett ikke: Tospråklighet er i utgangspunktet en verdifull ressurs både for individet og for samfunnet individet er en del av. Men i barns oppvekst og utdanning må tospråklighet forvaltes riktig, og det er her danske myndigheter har feilet.

For disse millioninvesteringene i språkstimulering har handlet om enspråklig stimulering på dansk. Ministeriet for børn, undervisning og ligestilling har tenkt at dersom man bare pusher på disse barna med annen språkbakgrunn tilstrekkelig mengder dansk, så vil det nok gå godt. Men det er ikke slik det fungerer, og det hadde språkforskere kunne fortalt danske myndigheter om de hadde vært villige til å lytte.

For fremmedspråklige barn trenger tospråklig språkstimulering. Det tar 4-7 år å lære et språk fullgodt. Det gjelder også for barn. Det vil derfor ta tid før et fremmedspråklig barn uten særlige danskkunnskaper fullgodt kan tilegne seg allmenne kunnskaper via dansk når det begynner i barnehage eller skole. Læring kan derimot umiddelbart skje på en god måte via førstespråket, og for at barnet ikke skal falle bakpå, er det derfor viktig å gi det støtte på nettopp førstespråket samtidig som det lærer seg dansk.

Slik støtte bør ofte gis lenger enn man tror: Lenge før det har gått 4-7 år kan fremmedspråklige barn synes å ha gode kunnskaper i dansk, men de er likevel ikke nødvendigvis like gode som barn med dansk som førstespråk og ikke gode nok til å møte barnas fulle læringspotensial.

I rapporten Tosprogede elevers undervisning i Danmark og Sverige fra Anvendt KommunalForskning i 2011 peker forfatterne på at svenske fremmedspråklige elever oppnår bedre skoleresultat enn danske. Dette knytter forskerne entydig til det faktum at det i Sverige brukes mer ressurser på morsmålsstøttet undervisning enn i Danmark. Funnet finner støtte i internasjonal forskning der man ser at barn i tospråklige utdanningsprogram noen ganger til og med gjør det bedre enn enspråklige, selv når sosioøkonomiske forhold er tatt høyde for. Slike forskningsresultat burde danske myndigheter ta til seg i arbeidet med å sikre at fremmedspråklige barn og unge i større grad lykkes på skolen.

Så sitter det sikkert økonomer og politikere i ministerier og skolestyrer som vil si at det vil koste alt for meget å satse på morsmålsstøttet undervisning. Til dem vil jeg si: Dette er utgifter til inntekts erhvervelse! For hvor mye koster det ikke samfunnet når barn og unge ikke tilegner seg kunnskaper de har behov for i et framtidig arbeidsliv? Det er prisen man må betale. 

---

Teksten er den originale norske teksten før oversettelse og innsending. Takk til Malene Monka for korrekturlesing av den danske versjonen!