I går kveld la NRK-reportar Simon Solheim ut denne meldinga på Twitter.

Det minte meg på ein e-post eg sjølv fekk for halvanna veke sidan. Det var frå ein kar – lat oss kalla han «Nils» – som var oppvaksen i Fredrikstad. Han hadde lese dette blogginnlegget mitt Oslo Arbeiderparti og det pubertale nynorskhatet frå i fjor, og hadde noko personleg på hjarta. Han skreiv: 

Hei Oystein,

Jeg leste bloggen din fra august 2014.

Her er noen kommentarer fra meg:

1) Som gutt i Fredrikstad pa 1970 og tidlig 1980 tallet, sa forstod jeg ikke noe nynorsk i det hele tatt.  Helt for javlig.  

Fra et arbeidermiljo, reiste vi aldrig lenger enn til Oslo eller Goteborg.  Bare "di fine" med hytte pa fjellet eller besteforeldre fre Bergen kunne forsta nynorsk.  Jeg, og mine venner, med svensk bakgrunn skjonte ikke en dritt og fikk klar melding fra lareren var om at vi var lav status klasse elever.
 

2) Jeg fikk S og M i karakterer i alle andre fag enn nynorsk og G i nynorsk.  
 

3) Nynorsk er i min mening grunnen til at jeg ikke kom in pa en god skole i mitt valg, og senere flyttet til utlandet.
Nynorsk is in my mind not a language nor a culture (to the degree culture and language is linked) I enjoy.  I rather speak Spanish, English or Swedish.

Hilsen «Nils»  

Mailen kom på eit frykteleg hektisk tidspunkt, og sjølv om eg ganske raskt tenkte ut nokre moment til eit svar, gjekk det etter kvart i gløymeboka. Men i dag – etter at eg såg tvitringa frå Simon Solheim – kom eg på det att, og fekk sendt følgjande svar til «Nils»:

Hi [Nils],

Thanks for your message and apologies for my belated response!

I’m sorry to hear that Nynorsk, in your mind, has had a negative impact on your education and life. At the same time it is difficult for me to understand how you can blame it all on Nynorsk rather than on the general context and environment of your early years. For one thing, if you had the intellectual capacity to achieve good grades in all other subjects, then surely you could have used that same capacity to get a good handle on Nynorsk. Furthermore, it seems to me that you had a teacher who did not treat you and your friends well, and that’s of course a real pity. 

It is well known that there are widespread negative attitudes towards Nynorsk among adolescents and adults alike in Eastern Norway. And kids pick up these attitudes from their older peers. My interpretation of what you write to me is that you grew up in an environment where you were inferiorated because of social class – and maybe your dialect? – and where you were not prompted to bypass the negative attitudes to Nynorsk and use your skills to acquire this variety of Norwegian and appreciate it as a part of Norwegian culture and cultural heritage. 

As much as you may not agree with my interpretation, I do hope you enjoyed the linguistic form it was written in. 

Kind regards,

Øystein 

Somme tider når eg skriv desse bloggane om språktoleranse og slikt, får eg den kommentaren at kva har dette med forsking å gjera? (Uttrykt på bokmål, så klart!) Det er kanskje ikkje forsking, men det er i alle fall data. Synleggjering av faktiske forhold. Statistisk relevant er slike enkeltytringar som Solheim og eg har fått i mailboksen, sjølvsagt ikkje. Det store biletet i norsk språkstrid er at frontane har vorte mindre skarpe og at toleransen for nynorsk er betre enn for både 50 og 100 år sidan.

Det kjem fram i haustens opus magnum frå Ottar Grepstad, Språkfakta 2015. Noko anna som vert diskutert der i kapittel 5, er at sjølv om bokmålselevar er meir negative til å lesa nynorsktekstar enn nynorskelevar (naturleg nok), er nynorskelevar meir positive til å lesa bokmålstekstar enn nynorsktekstar. Samtidig er bokmålselevar meir positive til engelsk enn til norsk enn nynorskelevar! Det siste knyter an til e-posten frå «Nils»: Språkbrukarane strevar på sett og vis oppover – bokmålsbrukarane mot engelsk og nynorskbrukarane mot bokmål. Det er ei mogleg tolking i alle fall. 

Well, well, who cares?...