Språk, hjernetrim og grensesprengende erkjennelser

Denne teksten ble publisert som kronikk i Bladet Nordlys 17. januar i forbindelse med et podkast-intervju med forfatteren. Podkasten inngår i en serie fra UiT Norges arktiske universitet under 50-årsjubileet der 50 forskere gjennom jubileumsåret 2018 blir intervjuet om deres forskning og forskerliv. 

Et kjent utsagn fra den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein er dette: Grensene for mitt språk er grensene for min verden. («Die Grenzen meiner Sprache bedeuten die Grenzen meiner Welt.») Dette enkeltstående visdomsordet berører mer enn bare rent kommunikative forhold: Språk er et redskap for tanken, og jo rikere språkkunnskapen vår er, jo bedre er forutsetningene for å oppleve og erfare verden rundt oss. Det gjelder også om vi setter språk i flertall: Når vi lærer flere språk, får vi en helt annen tilgang til de kulturene og samfunnene disse språkene er knyttet til.

Da er det kanskje ikke helt overraskende at de siste tiårs forskning på tospråklige barn har avdekket at det følger noen utviklingsmessige fortinn med å vokse opp med to språk sammenliknet med å bare lære ett. Man har blant annet vist at tospråklige barn blir bedre til å styre oppmerksomhet og skifte mellom ulike oppgaver, de forstår tidligere at andre mennesker kan oppleve en situasjon på en annen måte enn dem selv og de begriper også tidligere at ulike språk har ulik oppbygning og struktur. Samlet sett gir dette tospråklige noen fortrinn for læring generelt, ikke bare språklæring.

Men hva skal til for at vi kaller noe for to forskjellige språk? Er norsk og svensk forskjellige språk? Er bokmål og nynorsk det? I min forskning de siste årene har jeg interessert meg for om det kan følge noen allmenne læringseffekter av å tilegne seg to nærstående skriftspråk mer eller mindre parallelt. Ja, bokmål og nynorsk, for eksempel. I praksis er det situasjonen for de elevene i den norske skolen som har nynorsk som hovedmål: De lærer bokmål så godt som samtidig fordi de møter det «hele tiden», om ikke på skolen, så i de fleste andre tekstlige sammenhenger. De fleste bokmålselever møter derimot nynorsk i liten grad utenfor skolen og mange ikke så mye der en gang.

Språk- og dialektgrenser på den iberiske halvøya og i Sør-Frankrike. Kilde: Wikimedia Commons
Språk- og dialektgrenser på den iberiske halvøya og i Sør-Frankrike. Kilde: Wikimedia Commons

I en tverrfaglig studie tok vi for oss tilgjengelig statistikk for å belyse spørsmålet. Med utgangspunkt i resultatene på nasjonale prøver i lesing, rekning og engelsk for fire kull med åttendeklassinger (totalt ca. 240 000 individ), så vi at i kommuner med mer enn 50% nynorskelever, var resultatene bedre enn forventet når vi justerte for viktige sosio-økonomiske forhold (utdanningsnivå, kvinnelig yrkesaktivitet og skilsmisserate).

I en annen studie har vi et utvalg elever fra første, femte og åttende trinn fra både et bokmålsområde og et nynorskområde, til sammen omtrent 480 individ. Disse elevene deltok i noen velkjente eksperiment fra psykologisk forskning, og en av hypotesene var at førsteklassingene ville oppføre seg likt i de to områdene mens åttendeklassingene, etter åtte år med forskjellig skriftspråksstimulering, ville være forskjellige. Den hypotesen ble innfridd. Men med motsatt fortegn av det vi hadde forventet! Bokmålselevene i åttende trinn var nemlig raskere enn nynorskelevene, og i forskningslitteraturen er det derimot typisk de tospråklige som er raskest.

Hva betyr så det? Vel, vi har også informasjon om skoleresultat for hver enkelt av de nesten 200 åttendeklassingene, og da vi så nærmere på sammenhengen mellom våre testresultat og skoletestene, fant vi noe interessant. For det første var nynorskelevene samlet sett bedre i matte. For det andre var det slik at de bokmålselevene som var raske på testene våre, de hadde også gode skoleresultat, mens for nynorskelevene var det ikke noen slik korrelasjon. Den tregheten, eller forsiktigheten, som nynorskelevene synes å utvise i vår studie, er altså ikke noen ulempe for dem, snarere tvert imot.

Det gjenstår å undersøke en rekke forhold rundt disse resultatene. Men vi har altså noen indikasjoner på at selv det å jevnlig måtte forholde seg to så like skriftspråk som bokmål og nynorsk har en gunstig effekt på unge individs hjernevinninger.

Og hvis vi vender tilbake til Wittgenstein-sitatet vi startet med, handler det kanskje om at de to norske skriftspråkene koder litt forskjellige virkeligheter – kulturelt og geografisk – og at de sammen bidrar til å åpne opp for et bredere erkjennelsesgrunnlag for det enkelte oppvoksende barn. At det gjør deres verden litt større, rett og slett.

Når eg no har skrive denne teksten på bokmål trass i at eg vanlegvis brukar nynorsk, ligg det ein tanke bak det. Eg får stadig høyra at mange hoppar over tekstar dersom dei er skrivne på nynorsk. Ja, enkelte skryt av det til og med. Viss du er ein av dei som ville ha valt å ikkje lesa denne teksten om han hadde vore på nynorsk, har eg då eit spørsmål til deg: Ønskjer du eigentleg at di verd skal innskrenkast av den språklege grensa du med det legg på deg sjølv?

(Forsidefoto: Massachusetts General Hospital and Draper Labs / Wikimedia Commons)