I vår globale verden fraktes arter rundt i et helt annet tempo og omfang enn tidligere, og fremmede arter er blitt et av våre store miljøproblemer. Men hva er det egentlig som gjør at noen arter, som tilsynelatende er harmløse der de kommer fra, skaper så store problemer når de flyttes til et nytt sted? Flere ulike mekanismer er foreslått. Slike arter kan for eksempel være svært tilpasningsdyktige og overleve under mange ulike miljøforhold. Arter som flyttes kan også miste sine naturlige fiender og dermed klare seg mye bedre på nye steder. En tredje mekanisme går ut på at blanding av gener kan skape hybrider eller mutasjoner som gir artene egenskaper som gjør at de etablerer seg raskere. Disse mekanismene kan selvfølgelig opptre både hver for seg og i en og samme art samtidig.

Smalkjempe, som er en nær slektning av den velkjente planten groblad, er en unnselig art som vokser i enger, heier og veikanter over store deler av Europa og Vest-Asia. Der gjør den lite av seg, og sannsynligvis har du gått forbi den mange ganger uten å legge merke til den. Men smalkjempe har også blitt fraktet verden rundt med mennesker og vokser nå både i Nord- og Sør-Amerika, Afrika og Australia.

Den perfekte studiearten smalkjempe

Den vide utbredelsen til både naturlige og fremmede smalkjempe-populasjoner gjør dette til en perfekt modell-art for å studere hvorfor fremmede arter gjør det så godt i sine nye omgivelser. Det vet vitenskapen å utnytte, og det finnes et verdensomspennende nettverk av smalkjempe-forskere som prøver å fravriste arten dens hemmeligheter. Norge, hvor smalkjempe er en vanlig og naturlig forekommende art, har selvfølgelig sin andel smalkjempe-forskere. Blant annet har vi bidratt med data om individers overlevelse, vekst og reproduksjon i tre norske populasjoner og innsamling av genetisk materiale til en stor internasjonal studie som skal gi oss kunnskap om hvorfor en art som smalkjempe klarer seg så godt langt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde.

Overvinner klimatiske begrensninger

Det viser seg at det er klare genetiske forskjeller mellom de naturlige smalkjempe-populasjonene i Europa. Disse forskjellene ser ut til å variere med klimaet: populasjoner i tørre områder er genetisk forskjellig fra populasjoner i fuktigere klima. Det betyr at i hjemlige strøk er de ulike populasjonene av smalkjempe tilpasset et bestemt klima der de trives best. De fremmede populasjonene av smalkjempe har derimot svært stort genetisk mangfold, og det er få genetiske forskjeller fra sted til sted. Det ser ut til at disse fremmede populasjonene er et resultat av krysninger mellom ulike smalkjempe-«varianter» fra forskjellige steder i Europa og skyldes flere separate (og kanskje også pågående) introduksjoner av arten. Hos de fremmede smalkjempe-populasjonene er det heller ingen sammenheng mellom genetikk og klima. Det betyr at der arten ikke naturlig hører hjemme, er den trolig i mindre grad begrenset av klima enn hjemme i Europa.

Stort genetisk mangfold gir superkrefter

Det store genetiske mangfoldet hos fremmede smalkjempe-populasjoner, som er resultatet av krysning mellom smalkjemper fra ulike steder i det opprinnelige utbredelsesområdet, har med andre ord gitt de fremmede smalkjempe-populasjonene superkrefter: de er nå i stand til å overvinne naturlige begrensninger og kan etablere seg i en lang rekke ulike miljøer, også i habitater som de opprinnelige populasjonene hver for seg ikke er tilpasset.

Erfaringene våre fra smalkjempe tyder på at det er viktig å forhindre nye introduksjoner av fremmede arter, også på steder hvor de allerede har etablert seg. Dersom fremmede arter blir introdusert til et område gang på gang, kan det genetiske mangfoldet øke – og resultatet kan bli superkrefter som gjør artene i stand til å spre seg til stadig nye områder.

Kilde:

Smith m.fl. 2020. Global gene flow releases invasive plants from environmental constraints on genetic diversity. PNAS: https://doi.org/10.1073/pnas.1915848117