Jeg er fersk doktorgradsstudent og hadde gledet meg skikkelig til å komme i gang med innsamling av feltdata. Feltsesongen er noe enhver biolog gleder seg til i hele året. Jeg for min del gjorde i hvert fall det - ut av kontoret og inn i naturen! Men vent! Istedenfor å se på fine fjellplanter eller dykke inn i myra omgitt av torvmoser og myrull hadde jeg jo valgt å studere restaureringsmetoder for vegetasjon langs store veier og på viltoverganger (som naturligvis også ligger veldig nærme sterkt trafikkerte veger).

Dermed ble jeg en av få biologer som tilbrakte sommeren i grøfta (eller nesten da), like ved de største og mest trafikkerte vegene i hele Norge. Det var utrolig mye bråk og støv fra biler og lastebiler som suste forbi. I tillegg var noen av mine undersøkelsesflater i nærheten av både flyplass og togbaner, noe som betydde bråk fra alle kanter.

Og så må jeg nevne været også. Egentlig er det vel slik at vi botanikere gleder oss over hver dag med sol på feltarbeid, noe vi kan ikke få nok av, men dessverre ofte får for lite av. Egentlig. Men ikke denne sommeren. Det var varmt og tørt i nesten hele landet og aller verst akkurat rundt der jeg hadde mine studieområder, på indre Østlandet. Faktisk 30 ± 5 varmegrader og kun to – TO! - dager med regn i løpet av sju uker feltarbeid. Det var krevende, ikke bare for oss mennesker som jobbet ute, men også for plantene – noe som igjen gjør det ekstra vanskelig for oss botanikere. Det er både vanskelig og frustrerende å artsbestemme en gressart når det eksemplaret du ser på bare faller fra hverandre så fort du tar på det fordi det er så tørt.

Og så kommer tankene snikende: Hvorfor gjør jeg dette? Er det verdt det? – Så klart er det det! Det er viktig å studere hvordan vegnettet påvirker vegetasjon og hvordan man kan restaurere naturen best mulig etter store inngrep som (ut)bygging av veg. Det blir stadig bygget flere veger, både i Norge og globalt, og det har ulike effekter på både planter og dyr, som at selve artene blir drept eller ødelagt og mister leveområdet sitt, men også at hele økosystemets funksjon blir forstyrret.

Det er mange måter en ny veg kan endre vegetasjonen omkring på. Artssammensetningen kan endre seg på grunn av endring i jordforhold. Tilsåing langs veier av rasktvoksende gressarter kan gjøre det vanskelig for lokale arter å hevde seg. Og uønskede fremmede arter, som for eksempel hagelupin sprer seg fordi de henger på og følger med biler og mennesker.

Alle disse eksemplene har noe i felles: Konsekvensen er at det lokale mangfoldet av planter endres, og det igjen kan ha effekter på andre organismer, som for eksempel insekter og pattedyr som trenger akkurat disse lokale plantene som leveområder og mat. Derfor er det så viktig å undersøke metoder for å restaurere vegetasjonen langs veg og på faunapassasjer slik at skadene på leveområder og økosystemer blir minst mulig. Dette skal jeg forske mer på i doktorgraden min, og det kommer helt sikkert flere blogger om dette ettersom jeg finner ut mer.

Så ligger jeg i grøfta og drømmer om fjellet, myr og skog, men i det minste vet jeg at det er verdt det, selv om jeg må kanskje grave litt etter denne følelsen av og til. Og i tillegg er jeg lovet å få bli med å gjøre feltarbeid på fjellet i 2019. Da er det bare å glede seg til det (og med litt flaks blir det kanskje fint vær da og).

Anne C. Mehlhoop holder på med en doktorgrad i restaureringsøkologi. Jobber med avbøtende tiltak for vilt og vegetasjon ved utbygging av veier, inkludert restaurering. Brenner for vegetasjon og er spesielt glad i løvskog og elvesletter.