Blant hundrevis av biller på nål leter Oddvar etter den berømte nåla i høystakken – nemlig de problematiske blindpassasjerene.
Blant hundrevis av biller på nål leter Oddvar etter den berømte nåla i høystakken – nemlig de problematiske blindpassasjerene.

Med lupa på skumle blindpassasjerer

Hva har koronavirus, veggedyr og ugressfrø til felles? De følger alle med som uønskede blindpassasjerer, og det er en stor fordel å oppdage dem tidlig.

Publisert

De siste ukene har vi alle smertelig fått erfare hvor store ringvirkninger et lite virus fra et eksotisk dyremarked i en by i Kina kan få. Den raske spredningen av koronaviruset SARS-CoV-2 truer vår helse og økonomi, og hastigheten og omfanget av utbruddet viser hvor globalisert vår verden er blitt. Koronaviruset er imidlertid ikke unikt. Det oppfører seg på samme måte som mange andre organismer som følger med i menneskers fotspor. Arter som ved hjelp av mennesker kommer seg til nye områder utenfor sitt naturlige leveområde, kalles fremmede arter, og de er et stort og økende problem over hele verden.

Fremmede arter på flyttefot

Mennesker har alltid flyttet på seg, og andre arter har alltid fulgt med på lasset. Tenk bare på hvordan lopper, lus og rotter har fulgt menneskene opp gjennom historien. Men det vi ser i dag, er en globalisert verden hvor veldig mange mennesker og handelsvarer flytter på seg hele tiden, gjerne over lange avstander og med kort reisetid. Med på lasset følger andre arter, både de vi bevisst tar med oss og de som ubevisst følger med som blindpassasjerer enten i oss, på oss, i vår bagasje eller med vår transport. Mens koronaviruset reiser som blindpassasjer i menneskers luftveier, vil frø av ugressplanter kunne følge med import av korn, veggedyr kan krype opp i kofferten og bli med hjem etter ferien, og villsvin vander over grensa på egne bein.

Blant de fremmede artene som på ulikt vis blir fraktet til Norge, vil en del klare å etablere seg i norsk natur. Av disse vil noen bli så problematiske at de truer naturmangfoldet, viktige økosystemtjenester og dermed også folk. Vi har mange eksempler på fremmede arter som blir problematiske når de etablerer seg i Norge, og som skaper økologiske og økonomiske ringvirkninger for oss. Pukkellaksen fra Stillehavet ble tidligere satt ut i nordrussiske elver før den invaderte norske elver i 2017. Nå truer den både naturmangfoldet i elvene og produktiviteten til vår egen laksefisk. Mange planter som tidligere har blitt brukt som hageplanter i Norge, er nå i ferd med å fortrenge norske arter en rekke steder. Regjeringen har forbudt import, salg og utsetting av en del arter, men dette hjelper lite siden de allerede er godt etablert i norsk natur.

Når vi undersøker importert tuja for blindpassasjerer finner vi svært mange. I bladverket sitter det gjerne edderkopper, biller og sommerfugler, og jordklumpen er full av insekter, spretthaler og frø.
Når vi undersøker importert tuja for blindpassasjerer finner vi svært mange. I bladverket sitter det gjerne edderkopper, biller og sommerfugler, og jordklumpen er full av insekter, spretthaler og frø.

Som nåla i høystakken

For å få bukt med koronaviruset, satte regjeringen midt i mars inn omfattende tiltak for å stanse smitten. Det var viktig å få iverksatt disse tiltakene før smitten hadde spredt seg for mye. Det samme gjelder problematiske fremmede arter: dersom de rekker å spre seg til store områder, kan bekjempelse være økonomisk og praktisk umulig. Det er derfor helt nødvendig at de oppdages tidlig slik at en rask respons kan iverksettes – men å finne dem er som å lete etter nåla i høystakken. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har derfor utarbeidet et overvåkingsopplegg for tidlig oppdagelse av fremmede planter og insekter som letter lete-jobben. Målet er å oppdage nye fremmede arter før de rekker å få skikkelig fotfeste i norsk natur – og før det blir for dyrt og vanskelig å bli kvitt dem.

Å oppdage fremmede arter tidlig er imidlertid bare den nest beste løsningen. Enda bedre er det å være i forkant og stanse de fremmede artene før de i det hele tatt kommer hit. For å greie det, må vi vite hvilke spredningsveier fremmede arter kan følge inn til norsk natur. Overvåking av viktige spredningsveier er fortsatt i startgropa, men Norge har nå en etablert overvåking over hvilke fremmede arter som følger med som blindpassasjerer med importerte hageplanter. De siste seks årene har NINA registrert godt over én million slike blindpassasjerer, og antall fremmede arter øker for hvert år. Mange av artene vi finner har aldri tidligere blitt registrert i Norge, og den årlige innførselen er stor. Resultatene våre viser for eksempel at vi hvert år importerer så mye hageplanter fra Nederland, at alle arter som potensielt kan medfølge som blindpassasjerer faktisk blir importert til Norge hvert eneste år.

Tøffe prioriteringer

Heldigvis er ikke alle fremmede arter (eller virus) like farlige. De færreste har vel merket at vi de siste årene har funnet flere og flere individer av en anonym bille fra New Zealand som trives med å spise alger på Skedsmo? Hvert femte år bidrar mange fagfolk til at Artsdatabankens Fremmedartsliste oppdateres, og veldig mange fremmede arter blir risikovurdert. Mange havner i kategorien «ingen kjent risiko» eller «lav risiko», mens andre vurderes til å utgjøre en potensielt høy, høy eller svært høy risiko. På denne måten får norsk forvaltning et verktøy for å prioritere hvilke fremmede arter som krever bekjempelse for å avgrense spredning, noe som er helt nødvendig med begrensede tilgjengelige midler. Virus-sykdommer vurderes på lignende vis: Regjeringen stenger ikke skolene for å demme opp for den årlige influensabølgen, men risikoen forbundet med koronaviruset er så stor at vi er nødt til å sette i verk tiltak. Foreløpig omfatter risikovurderingen av fremmede arter bare risiko for natur, men på sikt blir forhåpentligvis også samfunnsøkonomiske vurderinger inkludert.

Carpelimus zealandicus, en kortvinge fra New Zealand, finner vi veldig mange individer av i jordprøvene, og også ute i norsk natur hvor den lever av alger i kompost og blomsterjord. Den har ingen kjent økologisk risiko, men er en art i rask spredning
Carpelimus zealandicus, en kortvinge fra New Zealand, finner vi veldig mange individer av i jordprøvene, og også ute i norsk natur hvor den lever av alger i kompost og blomsterjord. Den har ingen kjent økologisk risiko, men er en art i rask spredning

Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro har tidligere uttalt at hun gjerne skulle ønske at vi bare kunne forby fremmede arter, men vi må nok regne med å leve med de aller fleste av dem som allerede er etablert i norsk natur. Vi kommer til å bli overrumplet av nye fremmede arter, og vi må være forberedt på at det ikke er mulig å forutsi hvor de kommer fra eller hvilken spredningsvei de vil bruke. På samme måte som med koronaviruset er det viktig at disse artene oppdages tidlig, at vi iverksetter de rette tiltakene mot de mest problematiske artene for å hindre spredning, og at vi hindrer etablering sånn at vi kan beskytte våre særlig sårbare naturområder.