Valmuer forbindes av de fleste med vakre, røde, storblomstrede planter i kulturlandskapet i Sør-Europa. Våre egne fjellvalmuer er derimot oftest lysegule og vokser aller høyest til fjells på åpen jord, noen steder også i rasmark og på elvegrus. Disse har vært yndlingsplantene for flere generasjoner av norske botanikere. De fins isolert i en rekke områder med ulike former under ulike navn, noe som ble tolket som bevis på overlevelse under siste istid. 

I en periode mente man at de heller hadde innvandret etter istida, men nå har pendelen svingt tilbake. Selv den mer temperaturkrevende og forøvrig sjeldne grønlandsstarren har nå gjennom genetisk analyse blitt vist å ha overlevd istida i Norge.

Evolusjonsfabrikk i Himalaya

Internasjonale botanikere har i over et tiår visst at fjellvalmuene ikke er nært i slekt med de røde valmuene i slekta Papaver. I stedet er fjellvalmuene en søstergruppe til valmuesøstrene fra Himalaya og fjell i Kina. Det var den sakte kollisjonen mellom de bevegelige platene av jordskorpa som dannet Himalaya. Da ble tre hovedtyper av nye habitat dannet, høyfjell i midten, svært fuktige skråninger preget av monsunregn mot sør, og tørr steppe i regnskyggen mot nord. 

Dette virket som en evolusjonsfabrikk, og mange arter utviklet seg, også innen kjente fjellplanteslekter som sildrer, rododendron, primula og rosenrot. Fra en felles stamform splittet gruppene valmuesøster og fjellvalmue seg fra hverandre for ca. 20 mill. år siden. 

De førstnevnte ble etter hvert tallrike i de fuktige monsunskråningene, de sistnevnte i steppeområdene mot nord, der en god del arter fremdeles er knyttet til steppelignende habitat, mens de fleste har kolonisert de høyeste fjellene langt mot nord. Fjellvalmuene er også karakterplanter for de nordligste delene av Arktis rundt hele Polhavet.

Ryddesjau ga 38 nye navn på fjellvalmuene

Fjellvalmuene med sin separate evolusjonshistorie trengte å bli plassert i en ny slekt ulik de ekte valmuene, og i 2022 lanserte en hovedsakelig italiensk gruppe navnet Oreomecon for disse. Det er et fint navn som rett og slett betyr ‘fjellvalmue’ på gresk. Men bare en handfull arter ble omhandlet av italienerne. 

Tromsø arktisk-alpine botanisk hage har spesialisert seg på valmuesøstrene og dyrker også mange fjellvalmuer. Som henholdsvis avgått og etter hvert ny daglig leder for Hagen, begynte vi på en oversiktsartikkel over hele den valmuegruppen som oppstod i Asia og Europa. Målsetningen var å få plassert artene og underartene i riktig slekt, å luke ut overflødige navn og lage nye der det var nødvendig.

Etter to års arbeid er nå artikkelen publisert i tidsskriftet PhytoKeys og lenke er lagt til under. Til sammen ble 38 nye navn på fjellvalmuene innen slekta Oreomecon introdusert. De nordiske plantene er fordelt på 8 underarter og 4 varieteter av fjellvalmue (Oreomecon radicata), basert på tidligere publiserte studier av morfologi. 

Læstadiusvalmuen, symbolplanten for Storfjord kommune, er overført til den andre norske arten kolavalmue (O. lapponica), også kjent fra Alta og Kvænangen. På Svalbard er det to andre arter.

To avstikkere til Amerika

Gruppen av røde valmuer i Asia og Europa har også to representanter som har ‘stukket av’ til hhv. Sør-Afrika og California/NV-Mexico. Dette skjedde for vel 20 millioner år siden, og de to representantene er så distinkte at vi regner dem nå i vår artikkel som to separate slekter. Den i Afrika har fått det nye slektsnavnet Afropapaver. 

David Douglas (han huskes nå for navnet på douglasgran) samlet to arter i Sør-California i 1832. Han hadde base i Oregon, reiste til en misjonsstasjon i det da meksikanske California, måtte til Hawaii for å få sendt de pressa plantene til England (!) og returnerte derifra til Oregon. 

Originalmaterialet i herbariet i London har ikke blitt studert av amerikanske botanikere, men det viser seg nå at den ene av plantene med hans opprinnelige navn Meconopsis crassifolia er eldre enn det etablerte navnet Papaver californicum, og vi plasserer det gyldige navnet nå i den omdefinerte slekta Stylomecon. Det er i denne arten forskere nylig har funnet den tidligste genetiske markøren for syntese av morfinforbindelser. 

Det viser at forekomsten i California må ha oppstått som en unik og gåtefull langdistansespredning av en stamform fra et hovedareal. Stoffsyntesen kunne ikke ha oppstått i California, for da må man postulere enda en langdistansespredning tilbake til Europa, der mange av dagens valmuearter har morfinforbindelser.

Saltbøsseprinsippet gir god spredning i åpne landskap

Vi postulerer også at de ekte valmuene trolig har oppstått i Vest-Europa, kanskje i eller ved Spania. Både den nærmeste slektningen og de eldste blant valmuene fins nemlig her. I dag har valmuene et klart tyngdepunkt i Tyrkia med nabo-områder. I motsetning til hos de andre slektene har kapslene hos de ekte valmuene porer i toppen som fungerer etter saltbøsseprinsippet. Frøene slippes bare ut i kraftig vind, men i åpne landskap er det best med spredning akkurat da, for da fraktes frøene lengst. 

Kanskje vandret valmuene fra det fuktige Vest-Europa til et savanneprega Tyrkia for 7-8 millioner år siden, der forholdene for videre evolusjon var fordelaktig i ‘öppna landskap’? Den samme migrasjonen har faktisk skjedd også med ‘oss’, dvs. de tidlige forløperne til menneskeapene, og det var i det samme tidsrommet ifølge flere nye fossilstudier, særlig fra Tyrkia. Men om de tok med seg røde valmuer til pynt eller som opiumkilde er vel mer tvilsomt.

Kilder: 

• Elvebakk, A & Bjerke, J. W. 2024 Papaver recircumscribed: A review of neighbouring Papaveraceae genera, including Afropapaver nom. et stat. nov. and Oreomecon, a large, Arctic-Alpine genus.
• PhytoKeys 248: 105–188 (2024) DOI: 10.3897/phytokeys.248.121011