Ved første øyekast kan Oslo og omegn fortone seg som en grå asfaltørken, men dette er faktisk et av de mest artsrike områdene i landet. Her gir kombinasjonen av varme somre og berggrunn som er rik på kalk, helt spesielle livsvilkår for både planter, insekter, sopp, mose og lav. Aller mest karakteristisk og artsrik er kanskje naturtypen som kalles åpen, grunnlendt kalkmark: åpne, treløse områder på kalkrik berggrunn. Her lever en rekke sjeldne og truede arter som ikke finnes noe annet sted i landet.

Vi mennesker liker også varme somre, og «biomangfoldhovedstaden» Oslo og områdene rundt er svært preget av menneskelig aktivitet. Bygging av veier og hus, parker og hager går på bekostning av naturområder. Samtidig har bruken av naturområdene endret seg. For eksempel er det færre husdyr på beite rundt byen enn tidligere. Kombinasjonen av nedbygging og gjengroing har ført til at arealet av åpen, grunnlendt kalkmark på fem av øyene i Indre Oslofjord har blitt redusert med omtrent 60 % siden 1937. Vår arealbruk gjør at artenes leveområder splittes opp og blir stadig mindre og mer isolert fra hverandre. Små leveområder kan huse færre arter enn store, samtidig som økt isolasjon gjør at spredningen av arter mellom leveområdene blir vanskeligere. Men hvordan påvirker en slik oppstykking av naturområdene artene i Oslo-området, som lever i det tettest befolkede området i Norge?

Støvsuging av sikader

For å få svar på hvordan oppsplitting av leveområder, såkalt fragmentering, påvirker artene rundt Oslo, undersøkte vi artsmangfoldet på åpen, grunnlendt kalkmark i Indre Oslofjord. Vi fokuserte på to grupper av arter som trives ekstra godt i varme, kalkrike områder: planter og sikader, små hoppende insekter som lever av plantesaft. Plantene er avhengig av intakte leveområder, mens sikadene er avhengig av både intakte leveområder og at plantene de lever på er til stede. Vi forventet derfor at sikadene skulle være enda mer følsomme for fragmentering enn plantene.

Vi sammenlignet mangfoldet av planter og sikader i leveområder som både varierte i størrelse (noen store og noen små) og hvor isolerte de var (noen hadde nære naboer, andre ikke). Dermed kunne vi finne ut hvordan tap av leveområder og isolasjon sammen og hver for seg påvirker artsmangfoldet. Plantene ble artsbestemt og registrert på stedet, mens sikadene ble samlet på mer utradisjonelt vis i form av en modifisert «støvsuger» og deretter artsbestemt på laboratoriet i etterkant.

Spesialistene sliter

Det viste seg at sammensetningen av arter av både planter og sikader ble påvirket av fragmentering. Det betyr at det er andre arter som trives når leveområdene er store og godt forbundet med hverandre enn når de er små og isolerte. Store, sammenhengende leveområder inneholdt generelt flere arter enn små, isolerte leveområder, men dette gjaldt bare arter som er spesialisert på åpen, grunnlendt kalkmark. Vanlige arter som finnes «over alt» og ikke er kresne med tanke på levested, ser med andre ord ut til å tåle ganske godt at naturområdene splittes opp. De spesialiserte artene, derimot, som bare lever der det er åpent, varmt og kalkrikt, står i fare for å forsvinne fra små, isolerte områder.

Vi ønsket også å finne ut om det er visse egenskaper ved artene som gjør dem ekstra sårbare for fragmentering av leveområdene. Det viste seg blant annet at plantearter med stor frøproduksjon og vindspredte frø var vanlige i isolerte leveområder, mens arter med liten frøproduksjon og frø uten spesielle spredningsmekanismer var sjeldnere. Evne til å spre seg over store avstander er derfor, ikke overraskende, en viktig egenskap for å overleve når leveområdene er isolerte. Dessuten tydet resultatene våre på at minkende størrelse på leveområdene favoriserte planter med visse egenskaper, mens økende isolasjon favoriserte planter med andre typer egenskaper. Det betyr at det er få arter som har egenskapene som kreves for å klare seg i leveområder som er både små og isolerte.

Vår hypotese var at sikadene skulle være mer følsomme for fragmentering enn plantene, siden de er avhengige av både intakte leveområder og at plantene de lever på er til stede – men det var ikke tilfellet. Til vår overraskelse virket ikke de spesialiserte kalkmark-sikadene mer følsomme enn de spesialiserte plantene. Hvorfor kan vi bare spekulere på. Kanskje det skyldes at sikadene ikke er så kresne i matveien, men tar til takke med de plantene som måtte finnes så lenge klimaet er varmt og godt? De fleste sikadene vi fant lever på flere ulike plantearter, også vanlige arter. Sånn sett er sikadene kanskje mindre spesialiserte enn mange av planteartene – og dermed mindre følsomme for fragmentering.

I tillegg til at små, isolerte leveområder har plass til færre arter og dårligere forhold for spredning, er også kvaliteten på leveområdene dårligere. Blant annet viste det seg at fremmede plantearter var vanligere i små enn i store områder. Dette gjaldt for eksempel gravbergknapp, som danner tette matter og kan fortrenge naturlig forekommende arter. Fremmede arter er med andre ord med på å forsterke den negative effekten av fragmentering.

Hva kan vi gjøre?

Undersøkelsene våre viser at det er viktig å ta vare på store, sammenhengende områder med åpen, grunnlendt kalkmark for å ivareta mangfoldet av arter som lever der. Samtidig er det viktig å også ta vare på mindre områder, fordi tap av små leveområder øker graden av isolasjon for de gjenværende områdene som er igjen. I dag er mange av de store kalkmarksområdene i Indre Oslofjord vernet, men mangfoldet av arter er like stort i områdene utenfor verneområdene. Hvis Oslo skal fortsette å være en «biomangfoldhovedstad», må vi unngå ytterligere fragmentering av naturområdene og sørge for gode livsvilkår i de gjenværende områdene, for eksempel ved å holde fremmede arter unna.

Kilder

Evju mfl. 2015. Plant species occurrence in a fragmented grassland landscape: the importance of species traits. Biodiversity Conservation 24: 547-561.

Evju mfl. 2016. Når artenes leveområder splittes opp – eksempler fra øyene i indre Oslofjord. NINA Temahefte 65. Norsk institutt for naturforskning.

Olsen mfl. 2018. Fragmentation in calcareous grasslands: species specialization matters. Biodiversity Conservation 27: 2329-2361.