Ny-Ålesund ligger på 79 grader nord, omtrent på høyde med nordspissen av Grønland. På tross av kulde og mørketid, er det hektisk aktivitet her hele året. Den tidligere gruvebyen er i dag en travel forskningsstasjon med forskere fra en rekke ulike land, inkludert Norge, Tyskland, Kina og India.

Ingen steder på jorda ligger slike forskningsfasiliteter så langt mot nord og så lett tilgjengelig (det går rutefly fra Longyearbyen to ganger i uka), men samtidig midt i den arktiske villmarka. Forskerne i Ny-Ålesund studerer alt fra de store havdypene til verdensrommet: livet i havet og på land, luftforurensing, isbreer, klima, geologiske og atmosfæriske prosesser… og de snakker altså med stjernene.

Snakker med stjernene

Og nå begynner vi å nærme oss grunnen til at to NINA-botanikere lå med rumpa i været på tundraen under ei enorm antenne som kommuniserer med fjerne himmellegemer. I Ny-Ålesund har Kartverket i mange år hatt et jordobservatorium der de måler jordrotasjon, kontinentenes bevegelser og jordas nøyaktige plassering i verdensrommet. For å få til det, må de bruke enorme antenner som kan fange opp signaler fra kvasarer så langt ute i verdensrommet at vi knapt kan fatte det. I 2013 fikk Kartverket tillatelse til å bygge et nytt observatorium med to antenner, helt i toppsjiktet blant denne typen anlegg på verdensbasis. Et statusprosjekt, med andre ord.

Det var bare ett problem: det nye observatoriet var et omfattende anlegg som også krevde ny veg ut fra Ny-Ålesund og ville utgjøre et stort inngrep i urørt natur. Derfor måtte Kartverket oppfylle en rekke vilkår for å få byggetillatelse fra Sysselmannen på Svalbard. Det skulle blant annet tas spesielle hensyn for å begrense naturinngrep og legges til rette for etablering av naturlig vegetasjon i anleggsområdet når observatoriet var ferdig bygd. Dermed kom NINA-botanikerne inn i bildet.

Miljøhensyn

Vi ble spurt om å hjelpe Kartverket med å finne smarte tiltak for å ivareta den sårbare tundraen rundt anlegget. Først og fremst var det avgjørende at de som skulle utføre selve anleggsarbeidet fikk opplæring og forklaring på hvorfor slike tiltak er nødvendige. For det andre måtte anleggsområdet begrenses så det ikke brukes større areal enn absolutt nødvendig. Den enkle løsningen ble å stenge maskinene inne: kraftige gjerder rundt anleggsområdet sørget for at ingen glemte seg og kjørte ut på tundraen. For det tredje måtte jorda fra anleggsområdet tas vare på. Den ble skavet forsiktig av og lagret på et trygt sted mens byggingen pågikk. Etterpå ble jorda kjørt tilbake og lagt oppå grusen rundt bygningene. Målet med dette var å tilrettelegge for ny vegetasjon og redusere synligheten av inngrepet.

Selve bygningene på jordobservatoriet sto ferdige i 2015, og anleggsfasen ble avsluttet med at jorda som var lagret, ble lagt tilbake rundt anlegget. Dette ga en umiddelbar visuell effekt ved at den grove pukken ble skjult. Jorda som ble lagt på hadde samme farge som tundraen rundt, så inngrepene ble med ett nesten usynlige. Men hvordan vil det gå med etablering av ny vegetasjon?

Hjelper det?

Sammen med Kartverket fikk NINA støtte fra Svalbards miljøvernfond til å overvåke vegetasjonsetablering rundt det nye observatoriet. Plantene i arktiske strøk er tilpasset et tøft klima med kort vekstsesong og kalde somre. De er små, vokser ekstremt sakte, og det tar lang tid å etablere ny, sammenhengende vegetasjon. Når vi skal måle gjenvekst av arktisk vegetasjon er det derfor lupe, nøyaktighet og tålmodighet som teller. Og det var dette vi gjorde den uka i august, pakket inn i tjukk varmedress og med rumpa i været, under de to enorme stjerne-antennene.

For å finne ut hvor viktig det er å legge tilbake jord på anleggsområdet, registrerte vi alt som vokste der jorda var tilbakeført og sammenlignet det med vegetasjonen i områder uten jord, der pukk, grus og stein lå synlig i dagen. For å vite hva slags vegetasjon som på sikt skal etableres rundt anlegget, gjorde vi også registreringer i områder med intakt vegetasjon utenfor anleggsområdet. Dermed kan vi måle hvor langt re-etableringen av planter, moser og lav har kommet, med andre ord hvor lik vegetasjonen i anleggsområdet er den naturlige vegetasjonen rundt.

Langsiktig overvåking

Det er bare to år siden jordobservatoriet var ferdig bygd, og foreløpig er det nesten ingen vegetasjon i anleggsområdet. Hist og her fant vi en bitteliten spire eller et mosefragment – og de klarte vi bare å se med nesa helt nedpå grusen. Å få tilbake vegetasjonen rundt anlegget kommer til å ta tid – det er ikke overraskende –, men årets registreringer vil fortelle oss om vi er på rett vei og om de naturlig forekommende artene er i ferd med å etablere seg. Ikke minst ser vi at jorda ligger godt og er tilpasset det naturlige terrenget. I årene som kommer vil vi fortsette å overvåke utviklingen.

I tillegg til vegetasjonsovervåkingen snakker vi med de som hadde ansvar for å gjennomføre byggeprosjektet for å høre hva de mener om å ta spesielle hensyn for å redusere naturinngrep. Vi håper å lære mer om hvordan det kan være lurt å organisere slike tiltak og hva som skal til for at det skal fungere i praksis. Dette er viktig kunnskap dersom slike miljøhensyn skal bli vellykket – og forhåpentligvis innføres som standard i alle utbyggingsprosjekter, både på fastlandet og Svalbard.

Men den surrealistiske opplevelsen av å studere ørsmå tundraplanter under antenner som mottar signaler fra kvasarer 15 milliarder lysår borte, blir neppe standard noe sted.