Hva disse to villbiene (<i>Panurgus calcaratus</i>) holder på med, skal ikke jeg legge meg borti, men det er tydelig at de pollenbefengte kroppene deres bidrar til å befrukte blomster. Foto: Arnstein Staverløkk
Hva disse to villbiene (Panurgus calcaratus) holder på med, skal ikke jeg legge meg borti, men det er tydelig at de pollenbefengte kroppene deres bidrar til å befrukte blomster. Foto: Arnstein Staverløkk

Tilfeldige partnere kan gi robuste avkom

«Du har valgt dine foreldre med omhu», sies ofte når et nytt barn kommer til verden. Et kompliment til foreldrene selvsagt, men dersom det stemmer, også en skikkelig fordel for barnet.

Publisert

I naturen kommer sex i mange varianter. Hos plantene er monogami og langvarige forhold fraværende, mens ‘one-night stands’ heller er normalen enn unntaket.

Tilfeldige sexpartnere ramler bokstavelig talt innom.

Alt dette skjer foran oss uten at vi oppdager det. Planter med blomster (alt fra bjørk til løvetann til timotei) formerer seg ved at pollen treffer ett arr. Pollen er den hannlige reproduksjonsenheten (tilsvarende sædceller hos oss), mens arret leder pollenkornet ned til blomsterplantenes svar på eggceller. Pollene er tørre korn som vi ikke ser. De svever rundt oss i lufta eller transporteres med dyr fra blomst til blomst. Det ville selvfølgelig gitt en mye større naturopplevelse om hele hannplanten spratt rundt fra hunn til hunn og bestøvet! Det er kun pollenallergikerne som virkelig får kjenne all blomstersexen på kroppen.

Moser er «old school»

Mosene, som også er planter, har en litt annen strategi. De har levd lengre på jorda enn andre planter og en del «gamle» tilpasninger henger fortsatt ved, som at de er avhengig av vann for å reprodusere seg. Deres hannlige reproduksjonsenheter har faktisk en liten hale (høres kjent ut?). De kan røre litt på seg, men for å komme seg rundt er de altså avhengig av vann. Deres sexpartnere begrenser seg dermed noe gjennom tilgjengeligheten av vann.

Allikevel, målet er det samme: Å formere seg og lage avkom. Planter har jo også foreldre, og som oss, deler de sitt arvemateriale (DNA) med disse foreldrene.

Bommert kan av og til føre til fulltreff

Med så mange tilfeldige sexpartnere går det av og til galt. Ett pollenkorn eller en mosesperm treffer noen de kanskje burde holdt seg unna. Det vil si, en annen art en dem selv. Målet her er jo å lage avkom, så det å treffe på feil dame er i de fleste tilfeller uheldig. Men, av og til oppstår det søt musikk også mellom ulike arter og en skivebom gir et levedyktig avkom.

Det har etter hvert vist seg at dette slett ikke er uvanlig i planteverdenen. Det har man oppdaget ved å studere antall kromosompar og variasjon innen DNA. I tillegg kan det synes ganske godt på avkommet som får trekk fra begge foreldrene. Det kalles hybridisering og viser seg å være en ganske vanlig form for artsdannelse hos planter. Dersom avkommet er levedyktig og i tillegg formerer seg, ja, da har vi en ny art.

Trøndertorvmoser <i>Sphagnum troendelagicum</i> er en hybrid art som bare finnes i (Nord-)Trøndelag. Den har trekk fra begge sine foreldre. (Foto: Magni Olsen Kyrkjeeide)
Trøndertorvmoser Sphagnum troendelagicum er en hybrid art som bare finnes i (Nord-)Trøndelag. Den har trekk fra begge sine foreldre. (Foto: Magni Olsen Kyrkjeeide)

Tilfeldig sex mellom ulike arter ga ny torvmoseart

Nylig beskrev jeg og mine kollegaer en helt ny torvmoseart. Denne arten har oppstått som følge av tilfeldig sex mellom ulike arter. Moser har bare ett sett med kromosomer. Dersom de mot formodning har dobbelt sett kromosomer (som oss mennesker), tyder dette på at det er ugler i mosen. Da har det skjedd en fordobling, altså en hybridisering mellom to arter. Vi fant ut av vår nye art ikke bare hadde dobbelt sett, men til og med tre sett kromosomer, noe som er svært uvanlig. Dette er den første torvmosen av denne typen på den nordlige halvkule, mens tre andre som er kjent, er funnet på den sørlige halvkule.

Torvmosen <i>Sphagnum × lydiae</i> ble første gang funnet på Tsjukotka i Russland i 1970, og senere på Wrangeløya i 1985. Det eksisterer ikke bilde av arten ute i naturen, dermed må individene samlet inn til herbariet duge. Foto: Kjell Ivar Flatberg
Torvmosen Sphagnum × lydiae ble første gang funnet på Tsjukotka i Russland i 1970, og senere på Wrangeløya i 1985. Det eksisterer ikke bilde av arten ute i naturen, dermed må individene samlet inn til herbariet duge. Foto: Kjell Ivar Flatberg

Flere mulige mødre

Ved hjelp av karaktertrekk i utseende og genetiske metoder prøvde vi å spore opp foreldrene. Vi klarte det ikke helt, men mammaen har vi en viss formening om hvem er. Og her blir det litt komplisert: Den ene potensielle mammaen har ett sett kromosomer og de to andre aktuelle mammaene har to sett kromosomer. Mammaen med ett sett er mest sannsynlig også mammaen til de med to sett. Dermed er den enten direkte eller indirekte mamma til vår nye art. Det er dermed to muligheter, arten har oppstått fra tre foreldre med ett sett kromosomer eller fra en mamma med dobbelt sett og en pappa med ett sett. For ei smørje. Pappaen fant vi ikke, kanskje har han dødd ut.

<i>Sphagnum incundum</i> er antakeligvis mammaen til flere torvmosearter i Arktis. (Foto: Magni Olsen Kyrkjeeide)
Sphagnum incundum er antakeligvis mammaen til flere torvmosearter i Arktis. (Foto: Magni Olsen Kyrkjeeide)

Det kan være en fordel å velge sine foreldre med omhu. Det har nemlig vist seg at avkom av to ulike arter gjerne er mer robuste og okkuperer flere habitater enn sine foreldre.

Kilde:

Kyrkjeeide, M.O., Hassel, K., Aguero, B., Temsch, E.M., Shaw, A.J., Stenøien, H.K. & Flatberg, K.I. 2019. Sphagnum ×lydiae, the first allotriploid peatmoss in the northern hemisphere. The Bryologist. 122: 38-62.

Kyrkjeeide mfl. 2018. Sphagnum incundum a new species in Sphagnum subg. Acutifolia (Sphagnaceae) from boreal and arctic regions of North America. Phytotaxa.