Alle familier har sine egne preferanser når det gjelder juletreet. Noen ønsker seg et perfekt kjegleformet tre. Andre vil ha et med plass til ekstra mange gaver. Kanskje skal det være ekstra høyt eller så lite at det kan stå på bordet. For ikke å snakke om treslaget: skal det være gran, furu eller edelgran (eller kanskje plast)? Diskusjonen om hva som er «riktig» juletre går like høyt som den evige debatten om ribbe, lutefisk eller pinnekjøtt til julemiddagen.

Grantreet er en nykomling – i et geologisk tidsperspektiv

Både gran og furu, de mest populære juletrærne, er kjente og kjære norske treslag, og treslagssammensetningen i den norske stua og den norske naturen gjenspeiler i så måte hverandre. Men har du noen gang tenkt over at det norske skoglandskapet har sett helt annerledes ut enn i dag?

Etter istiden var Norge nærmest treløst. De lærde strides om hvorvidt noen trær overlevde istiden på beskyttede steder, men store skoger hadde vi i alle fall ikke. For rundt 10 000 år siden begynte trærne å vandre tilbake etter sitt ufrivillige istidsopphold lenger sør i Europa. Først kom bjørka. Det er en skikkelig tøffing som tåler lange vintre og lave temperaturer, og den utgjør da også tregrensa både i fjellet og mot nord. Bjørka ble tett fulgt av furu, som også tåler en støyt. Så til dere som sverger til furu som juletre: etter istidens slutt dominerte faktisk furu de norske barskogene i flere tusen år! Gradvis kom flere og flere løvtrær til, med de varmekjære eik og ask som de aller siste.

Men hvor ble det av grana, det fremste symbolet på julefeiringen (hvis vi ser bort fra nissen og Jesus-barnet)? Gran kom lenge etter alle de andre treslagene, for bare rundt 2500 år siden. Og den har ennå ikke nådd Vestlandet, Troms og Finnmark, med noen få unntak. Granskogene, som vi tenker på som det norskeste av det norske, er altså et nokså nytt fenomen i norsk natur. Prøv å se for deg Norge uten granskoger. Vanskelig? Helt enig! Men å ha norsk gran som juletre har altså ikke vært mulig før ganske nylig – i et geologisk tidsperspektiv, vel å merke.

Fra kosteskaft til plasttre – hva velger NINA-botanikerne?

Den norske juletretradisjonen følger bartrærnes utbredelse: på Østlandet og i Trøndelag bruker man gran, mens på Vestlandet og i Nord-Norge pynter de furu (og i treløse kyststrøk måtte man iblant ty til kosteskaft med einerkvister). Tradisjoner henger gjerne sammen med tilgjengelighet. Men vi påvirkes stadig mer utenfra, og kanskje kan vi skylde på Disney for at det nå er mange som ønsker seg en symmetrisk, dryssefri edelgran?

I takt med at vidundermaterialet plast har erobret verden, ser vi også at plastjuletrærne har inntatt norske hus og hytter – for ikke å si arbeidsplasser: i resepsjonen i NINA-huset står et grønt og glitrende eksemplar med røde kuler og julelys. De er enkle i bruk og fine for allergikere – og tenk på alle penger spart på å gjenbruke det samme treet år etter år! –, men det spørs hvordan plastjuletrærne står seg mot den nye anti-plast-trenden.

Så hvordan ligger det an blant NINA-botanikerne? Hvem velger hva, og henger det sammen med landsdelen de kommer fra? En svært uhøytidelig spørreundersøkelse viser at de aller fleste har norsk gran i stua (Figur 1). Dette ser ut til å henge sammen med hvor forskerne er fra, da samtlige botanikere som har vokst opp innenfor granas naturlige utbredelse i Norge, har svart norsk gran. To av dem som velger seg gran som juletre, har dessuten avlagt sin doktorgrad med gran som studieorganisme, så her er det nok sterke følelser i sving. Botanikere som kommer fra områder utenfor granas naturlige utbredelse, er mer splittet i sine valg. Noen holder seg til furu, mens flere velger andre varianter som edelgran og til og med plastjuletre.

NINA-botanikerne uttaler:

«Norsk gran. Alt annet er helligbrøde.»

«Her i heimen råder demokratiet, så da blir det plastikktre i år også.»

«Her i huset er det alltid norsk furu. Den kan godt være et vakkert tre, men vi godtar også et litt glissent og skeivt tre med splitt i toppen.»

«Besteforeldrene mine henta inn einer, og det syntes jeg var en fin tradisjon. Min familie har nå fri tilgang til en plantasje, så da er det alltid vanlig norsk gran i vår stue.»

Så der står vi. De av oss som er vokst opp i granskogen, tviholder på gran som juletre, mens de som er vokst opp omgitt av andre treslag, har juletre-preferanser som spriker i alle retninger. Som botanikere kan vi vel ikke annet enn å heie fram det biologiske mangfoldet – også i jula.