Den siste tiden har Aftenposten skrevet mye om røvertidsskrifter og røverkonferanser – store pengemaskiner som tjener penger på å lokke og/eller lure forskere til å betale for å publisere og presentere forskningen sin. Aftenposten beskriver konferanser holdt på et lite konferanserom, der foredragsholderne dekker temaer fra arkitektur til middelalderhistorie til avansert fysikk og ingen skjønner hva andre snakker om.

Andre uka i september var flere av NINAs botanikere på en ordentlig vitenskapelig konferanse på Island – den 11. europeiske konferansen for økologisk restaurering. Ingen røverhistorier, små konferanserom eller pengemaskiner, men over 400 forskere, praktikere og forvaltere fra nesten 50 land samlet. Restaurering av natur er virkelig i vinden for tida, over hele verden og både blant forskere og politikere. Det er nok grunne til at årets konferanse var «all-time-high» når det gjaldt antall deltakere – alle interessert i det samme temaet: hvordan kan vi restaurere natur i klimaendringenes tidsalder?

En vitenskapelig konferanse er for forskere som en godteskål på lørdagskvelden for barn – en mulighet til å plukke og fråtse i foredrag. I løpet av de fire dagene vi var på Island ble det holdt mer enn 200 foredrag. Det var et utrolig mangfold av tema og innhold, som for eksempel hvor raskt krekling etablerer seg på steintipper i norske fjell, hvordan designe informasjonsskilt for turister i naturområder, hva som er sammenhengen mellom våtmarksrestaurering og karbonbinding, hvordan innført lupin er i ferd med å ødelegge enorme naturområder på Island, hvordan bruke kunst i formidling av natur og mye, mye mer.

Halve poenget med å være på konferanse er å holde eget foredrag eller presentere postere – store plakater – om det vi forsker på. I løpet av konferansen leverte vi som deltok fra NINA hele seks foredrag og to postere. Det var svært inspirerende å få spørsmål og kunne diskutere egne resultater med masse flinke folk fra hele verden. Dette gir åpning for nye kontakter, nye perspektiver på vår egen forskning og ideer til nye prosjekter og samarbeidsmuligheter.

Midt inni konferansen var det satt av en hel dag til ekskursjoner. Vi kunne velge besøk til forskjellige steder på Island med ulike utfordringer knyttet til restaurering.

To av oss valgte en ekskursjon med temaet «bærekraftige stier». På Island har antallet besøkende økt fra fem hundre tusen i 2010 til svimlende to millioner i 2017, og presset på naturen er stort. For å beskytte naturen har de flere steder tilrettelagt stier eller anlagt grusveier for å beskytte naturen. Vi gikk en svært populær tur til en varm elv i Reykjadalur utenfor Reykjavik. Her diskuterte vi tilrettelegging, design av stier, flerbruk, brukerkonflikter og naturopplevelser, og fikk masse god input til vårt eget arbeid med sårbarhet i verneområder.

De andre to dro lengre unna, nordvest til Snæfellsnes. Langs veien besøkte vi restaurering av en mindre innsjø, intakt myr og lavaformasjoner dekt av heigråmose. Det overordnede temaet var restaurering av våtmark, og spørsmålet: Bør disse grøftene tettes eller ikke? Svaret fra Europas myrrestauratører var JA, men turlederne ble kritisert for å ha tatt med kun én spade, ergo ble det lite handling.

I motsetning til godteskålen, som gir en rask boost i energi og litt grinete unger i etterkant, kan konferanser gi langvarige energibooster og varige effekter. Dette var en slik konferanse. En skikkelig kinderegg-opplevelse: Faglig oppdatering om hva som foregår innenfor vårt fagfelt, inspirasjon til videre forskning og sosialt samvær med gode kolleger. Vi forlot Sagaøya full av arbeidslyst og motivasjon. Selv om Island er et ekstremt dyrt land å besøke var nok dette likevel verdt hver krone.