Det finnes bare en….?

Hvorfor er det å bytte veileder omtrent like vanskelige, eller kanskje til og med enda mer følelsesmessig traumatisk enn å ”slå opp” med en kjæreste? Finnes det bare –en- veileder? En uke med det European University Institute (der jeg er stipendiat) kaller ”third year monitoring” har gitt en ganske så rå påminnelse av stipendiaters forhold til sine veiledere.

I det tredje året i en stipendiatperiode på fire år begynner leveringsangsten å våkne. Vi ser at 22. mai i år skal vi levere 2/3 av boka (vi skriver monografi), helst mer, og at alt skal henge på greip, være teoretisk og empirisk fundert, og språket (som i de fleste tilfellene er engelsk, og dermed fremmedspråk for de fleste av oss) flyte godt. Den evige dårlige samvittigheten gnager. Og vi vet det ikke blir bedre.

Oppi dette er det bare ett menneske som betyr noe; veileder. Vi har den siste uken brukt mye tid på å diskutere, veie, vurdere og fundere over kommentarene veiledere har gitt, både i den ene timen som var satt av til den formelle ”monoteringene” som besto av et panel på tre professorer, eller i mer uformelle samtaler etter.

Hva mente han –egentlig- med å si at jeg ikke hadde ”dagen” for muntlig presentasjon, men at jeg hadde skrevet bra? Har hun faktisk lest det jeg har sendt inn når hun kommenterer slik? Og er det noe galt med det jeg har levert når de ikke kommer med noe særlig kritikk, egentlig bare skryt!?!?

For noen svært uheldige har det blitt klart at veileder ikke gjør noen særlig ok jobb. En ting er at de ikke nødvendigvis har lest noe på om lag et år, men kommentarer som ikke kan være annet enn spydigheter har gjort det klart at det utvilsomt er noe galt.

Spesielt når dette kan ha foregått over lang tid. For disse stipendiatene har uken vært svært tung, og resten av oss har gjort vårt beste for å trøste med pizza, vin og gode råd.

Alle er enige i at å bytte veileder er den eneste løsningen. Problemet er alle følelsene og all frykten; frykten for å skuffe den som har betydd alt i nå to og et halvt år. Noen er og redde for at dersom de byter veileder vil den gamle sabotere deres videre karriere.

Men det som aller mest går igjen er tanken om ”hva om det er meg det er noe galt med?”. Kvalene mange har minner egentlig om den prosessen man går gjennom når man lurer på om man skal slå opp med kjæresten.

Men en veileder er ikke en kjæreste. Veileder er en rådgiver man skal kunne bytte ut når rådene blir unyttige. I de fleste andre sektorer bytter folk sjef flere ganger i løpet av en tre til fireårsperiode. Hvorfor skal det være så vrient for oss som stipendiater å bytte veileder?

Ragnhild
(forøvrig tilfreds med veileder)