”Engelsk puddelhund med klipte ører (hvorav det ene er meget kortere enn det andre)” stod trykt under “efterlysninger” i avisen Bergens Adresse-Contoir nr. 31 i 1802. Slikt er jo selvfølgelig trist å lese, men det er jo tross alt mer enn 200 år siden så det er lite å gjøre. Både hund og eier er døde for lenge siden. Så hvorfor har jeg hengt meg opp i denne etterlysningen (jeg som ikke en gang er hundemenneske)? Saken er at etterlysningen gir et lite gløtt inn i handelsnettverk, tidlig forbruk og menneskene i Norge på slutten av 1700-tallet.

Hvem eieren var sier etterlysningen ingenting om, men noe er det mulig å få ut av annonsen. For å levere puddelen tilbake måtte finneren hevnende seg til redaksjonen. Eieren ønsket tydeligvis diskresjon, noe som peker mot at vedkommende var blant de mer bemidlede i byen. Ved å utelate navnet forsøkte kanskje også eieren å unngå at finnere spekulerte i eierens status, og eventuelt kreve høyere finnelønn. At annonsen spesifiserer at puddelen var engelsk viser at eieren må enten selv ha hatt, eller kjent noen med, kontakter i England. Dette viser at folk ikke bare brukte internasjonale kontaktnett til å selge varer som fisk og kjøpe nødvendigheter som korn, men og for å skaffe seg veldig spesielle ting som pudler. Dette peker til at eieren antagelig var av kjøpmanns eller embetsmannsstand, eventuelt barn av en slik. Likevel, eieren behøver ikke ha vært noen helt i toppen da det å trykke en etterlysning eller annonse i avisen ikke kostet mer enn at også vanlige bønder annonserte om skifter og auksjoner.

Men hvorfor skaffet vedkommende eier seg denne engelske puddelen? Har jeg skjønt puddelsider på nett rett er puddelen egnet for jakt i vann. Men selv om jakt var et viktig levebrød i Norge rundt 1800 er det lite sannsynlig at en person med penger eller kontakter til å skaffe seg en så fancy hund som en puddel fra England hadde jakt som levevei. I stedet må man se på utviklingen og spredningen av forbrukstrender som skjedde i denne tiden.

Gradvis voksende handelskontakt og økende produksjon spesielt på slutten av 1700-tallet gjorde at mer og tidvis nye varer ble tilgengelig for stadig fler. Alt fra silkebånd til takstein, og fra kaffe (som jeg har skrevet om her tidligere) til pudler ble lettere å få tak. Dette gjorde det mulig for flere å ta del i forbrukstrendene, og gjennom beviste valg av gjenstandene man omgav seg med kunne enkeltpersoner lettere utrykke sin egen individualitet, eventuelt hvem man ønsket andre skulle oppfatte en som. Den savnede puddelen var en slik gjenstand.

Å ”smykke seg med en puddel” høres kanskje litt rart ut, men på sett og vis er det nok det eieren har gjort. For menigmann i Bergen i 1802 var det vel neppe mulig å se opphavslandet til en regnvåt og ensom puddel. Sånn sett var det et dårlig kjennetegn å skrive i en etterlysning. At eieren spesifiserte avstamningen viser at vedkommende anså nettopp dette som viktig, og noe som satte den over andre hunder (og pudler). En viktig egenskap ved puddelen var dermed at eieren kunne fortelle andre om at hunden var engelsk. Slik kunne hundens bakgrunn brukes til å fortelle omgivelsene at eieren hadde internasjonale kontakter, uten at eieren selv måtte være selvhevdende og skrytende ved direkte å si det. At puddelens ører i tilegg var klippet viser at eieren har ønsket å ha en hund som passet inn i den rådende hundemoten. Samtidig spesifiseres det at det ene øret var klippet mer enn det andre. Eieren har muligens ikke hatt resurser nok til å skaffe seg en hund som oppfylte skjønnhetsidealene (og kanskje derfor har nettopp avstamningen vært så viktig), men vedkommende kan også bevist ha valgt en hund som skilte seg litt ut, for slik å reflektere eierens individualitet; for liksom å si ”jeg våger å trosse moten, i hvert fall litt”. En tredje, og mye søtere mulighet er at eieren rett og slett ble sjarmert av et lite nøste av en puddelvalp med skjeve ører, og bare –måtte- ha den. Den utenlandsk avstamning var da en ekstra bonus.

Om eieren fikk igjen puddelen sin forteller avisen ikke noe om, men etterlysningen har likevel vist noe av både de internasjonale handels-, produksjons- og forbrukstrendene som spredde seg til Norge før den industrielle revolusjon. Puddelen er et eksempel på en av mange gjenstander som ble en måte å uttrykke hvem man var, slik vi i dag velger å kjøpe Palestinaskjerf, Gucciveske eller økologiske matvarer. Samtidig er etterlysningen en gløtt inn i en hverdag for om lag 200 år siden som alle som har mistet kjeledyret sitt sin kjenner seg igjen i. Etterlysningen av puddelen med skjeve ører viser en av de tingene som binder mennesker sammen, også over århundre.

Ragnhild
(egentlig har jeg et lett traumatisk forhold til pudler etter å ha blitt jaget av en liten svart en ved navn Pluto rundt deler av Maridalsvannet. Bruk av hundebånd ville hindret fredlige stipendiater på treningstur i å bli bitt, og eiere, som vedkommende over, i å miste hundene sine)