I 1794 kom det noe over 20 millioner meksikanske småkryp til Oslo. De farvet, bokstavelig talt, byen rød. De meksikanske småkrypene var kochenillebiller som ble (og blir) brukt som farve, bl.a. for tekstiler. Avhengig av hvor mange farvebad og hva du gjør med dem får du en rød/rosa/ lilla-farve og har faktisk til alle tider vært ganske så ettertraktet.

Det fargerike 1700-tallet

Kochenille var svært dyrt, men at omgivelsene til folk ble mer farverike gjennom 1700-tallet finner vi tegn på i innførselslistene som prosjektet Historiske toll- og skipsanløp har gjort tilgjengelig. Disse viser en økning i farveimporten som forteller at etterhvert som 1700-tallet skred frem, ble det mer farverikt. Særlig i siste halvdel ser det ut som det har skjedd en farveeksplosjon, De mexicanske Kochenillebillene var en av mange utenlandske farver og farvestoff som ble tilgjengelig.

En av vit.assene på prosjektet, Annikken Johansen har kartlagt endringene i innførselen av farverstoffer til Oslo og Drammen gjennom 1700-tallet.  I 1731 ble det importert lite; bare fem ulike slags farver ble brakt inn til havnene. I 1756 hadde det økt til 26 farver, og innførselen holdt seg på det nivået i de to andre utvalgsårene 1786 og 1794. De mest populære farvene i 1731 var brunrødt og rødt. I 1756 var det hvitt og rødt, og også en del blått. Disse ser ut til å ha vært populære i siste halvdel av århundret, med gult, grønt og rosa som kom til.

Økningen tok også form av rett og slett større mengder importerte farvestoffer. I 1731 kom det til Christiania under 2000 pund farvestoffer. I 1756 var det økt til  over 25 000 pund, i 1794 til over 45 00 pund. At det var en verdifull næring forstår vi når vi ser at de importerte farvestoffene i 1794 utgjorde 4,5% av verdien på Christianias totale import.

Kostelige farver

De importerte farvestoffene var likevel ikke noe alle hadde råd til. De dyreste, slik som kochenillen, kostet omlag 4 riksdaler på 1780/90-tallet i Christiania. For å farve ett pund ullgarn, altså ca ½ kilo, trengtes 2 lodd (32 g) kochenille. Prisen for å farve ½ kg ullgarn ble altså ca 27 skilling. De andre utenlandske farvene, for eksempel indigo var billigere, som lå på mellom 1 og 2 riksdaler pundet.

De utenlandske farvene må vi anta var forbeholdt penklær, og ellers slikt som de mest velstående brukte. Hverdagsklær, slikt man brukte til arbeid var ufarvet, eller farvet med norske plantefarger. Slike farver har ikke har ikke blitt fanget opp i kildene jeg har brukt.

Så hva forteller denne farveeksplosjonen mer overordnet?

Farvestoffene er en av de tydeligste tegnene på at verden gjennom 1700-tallet ble stadig sterkere knyttet sammen. Mange av farvene som kom til Norge hadde ofte eksotiske og fjerne opphav. Brasilienholdt, som gir en rosa/korall-farve er ett eksempel. Det var finmalt trevirke eller spon fra Brasil. Indigo kom fra India. Campecheholt, som gav en lillafarge var også fra Sør-Amerika. Ingenting av dette ble produsert i Europa. Det ble handlet på tvers av fjerne hav og mellom mennesker med veldig ulike kulturer.

Veien var ofte lang fra opprinnelsesstedet til den endelige forbrukeren i Christiania på 1790-tallet. Norge hadde lite eller ingen direkte kontakt med Sør-Amerika eller Asia der mange av de mest eksotiske farvene kom fra. Farvene kom derfor til Norge gjennom de globale handelsnettverkene som vokste frem gjennom 1700-tallet. At det er på siste halvdel av 1700-tallet at farveimporten fra fjerne steder tok av i Norge indikerer at det var da Christiania for alvor ble knyttet til den globale handelen.

Vil du selv gå på oppdagelsesreise i tollistene, eller lese mer om prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister, se nettsidene toll.lokalhistorie.no.

Denne teksten var utgangspunkt for episode 2 av Østlandssendigens Sommerserie om 1700-tallet (sendt 6.7.2016)