Fortidens ”Beckhams” og hverdagsmennesker

Etter en stund i Firenze begynner man å ha sett de fleste palassene og kirkene guidboken har anbefalt. Disse er alle overdådige bygginger, ofte så store at selv de største av de norske bygningene fra samme tid vil tilsvare kanskje bare en liten ballsal, de fleste kanskje mer som et middels kott.

Noen, slik som Duomoen her i Firenze, ble påbegynt en gang på tusentallet. Til sammenligning var man i Norge på samme tid nettopp ferdig med å rane engelske klostre og hadde så vidt rukket å bli kristne. Mange av disse florentinske palassene og kirkene er dekorert med malerier av lidende (ofte halvnakne, men med ikke helt riktige proporsjoner) bibelske kvinner og menn malt av storheter som Botticelli, eller har filosofisk tenkende statuer laget av Leonardo da Vinci, der kunstnerens mål om at man skulle tenke over menneskenes svakhet, syndefallet og lignende triste ting effektivt legger en solid demper på humøret også for det moderne mennesket (eller kanskje det var regnet ute som gjorde det).

Det som da har slått meg er to ting:
a) Hvor er alle hverdagsmenneskene? De som levde samtidig med disse palassene og kirkene?
b) Hvordan i alle dager holdt de seg varme i disse palassene og kirkene når den florentiske vinteren var på sitt sureste?

Det er punkt a jeg skal ta for meg her. Punkt b har jeg dessverre ingen løsning på enda, så det for komme senere. 

Jeg har oppriktig lett etter museer i Firenze som kan fortelle meg om hvordan hverdagsmennesker bodde for eksempelvis for 250, 500 eller 750 år siden. Jeg har da vært ute etter å lære om de folkene som arbeidet som tjenere, som satte sko på hesten, som var skrivere eller løpegutter, kort sagt; hverdagsmennesker. Museene jeg har vært i, har i stedet fokusert på hvordan folk som Mediciene levde. Det er for så vidt interessant nok, men disse utgjorde maks ca 1 prosent av befolkningen, så jeg skulle gjerne visst mer om alle de andre.

Det fins masse informasjon på plakater om hvordan den ene rikmannen etter den andre finansierte kirkebygg eller døpefonter, men ingenting om de som brukte kirken eller døpte barna sine der. Og selv om palassene hadde kjøkken, stall, gartnerbolig og pikeværelse, blir disse aldri vist frem. Det mest ”jordnære” jeg har sett knyttet til hverdagsliv var en innbygget do (av typen inne-utedo), men den var tilknyttet det største soverommet i et palass som hadde tilhørt det en italiensk venninne av meg beskrev som ”1500-tallets versjon av ”the Beckhams””.

Vektleggingen i alle museene, og innen historieforskningen om denne perioden i Italia (både av italienere og utlendinger), er utvilsomt akkurat denne samfunnsgruppen; de rikeste, de som selv i dag kaster glamour; fortidens Donald Trumpf, Paris Hilton eller Victoria Beckham.

Kontrasten er stor til Norge der både nasjonale og lokale museer fokuserer på trauste bønder i hjemmevevde klær som bodde i lafta trehus de hadde bygget med egne, trælete never. Også husmenn og fabrikkarbeideren har etter hvert fått plass, gjerne i den samme trauste ånden. Faktisk er det overraskende lite fokus på de rike, eksempelvis kjøpmennene som Bernt Anker, eller de store adelsslektene i middelalderen. Det er også lite malerier; i stedet er det noe rosemaling, som, skal man være ærlig, ikke helt gir helt samme effekt som de italienske kirkemaleriene …

Men så har aldri Norge hatt så rike handelsfolk som Mediciene, store kunstnere som Botticelli eller oppfinnere og universalgenier som Da Vinci. Det er kanskje ikke så rart at italienerne vektlegger akkurat disse når de forteller historien sin. I mangel på slike storheter må Norge finne noe annet å vise frem. Da har løsningen blitt hverdagsmennesket; den trauste norske bonden. Begge er like konstruert, men jeg må tilstå; jeg kjenner meg mer igjen i fortidens hverdagsmenneske, enn i fortidens Victoria Beckham.

* Nå skal det for øvrig sies at museene som har med romerne og etruskerne å gjøre ofte har mye om hverdagsmennesker. Årsaken er i all hovedsak at det er mest igjen etter ”hverdagsmenneskene” i form av søppelhauger eller lignende, mens stein fra romerske palass ble gjerne brukt i palassene til folk som Medici, og sporene har dermed oftere gått tapt.