Man spiste antagelig kalkun i Norge før man spiste potet. Begge kommer fra Amerika, og begge kom til Europa etter Columbus, men de fikk veldig ulikt gjennomslag.

Poteten var mange lenge skeptiske til. Vanskelige år på 1770-tallet og under Napoleonskrigene var det som måtte til for at folk ble sultne nok til å spise nesten hva som helst, da også potet. Utover 1800-tallet kom den til å dominere tallerkenene i de fleste norske hjem. Kalkunen, derimot, var kjent, og også spist, før poteten slo igjennom. I Norge var det første kjente kalkunholdet alt i 1648. Da solgte Birgitte Olsdatter i Pippervika tre kalkuner til hyllingsmiddagen for Kong Fredrik 3.[i] 

Prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister, som tilgjengeliggjør kildemateriale som forteller om varehandel og skipsfart på 1700-tallet, viser at det ble innført kalkuner til flere norske havner i hvert fall fra 1751 (Materialet for 1730-tallet har ikke blitt tilgjengelig enda). Prosjektet gjør det mulig å få oversikt over innførselen av kalkuner, fordelt på havner, for 1756, 1786 og 1794 (1731 kommer utover våren).

Innførselen av kalkuner til Norske havner. 1756, 1786 og 1794.[ii]

Kalkunen som kom i tønner og må vi anta at var saltet, syltet eller på annen måte konservert for å kunne fraktes over. Det som kom i stykk kan enten alt ha vært slaktet, eller kom levende, og skulle bli avlsfugl.

Vi vet lite om prisen på kalkunene, men i listene for Drammen i 1794 står det oppført at de 16 kalkunene totalt var verdsatt til 6 riksdaler. Til sammenligning kostet en ku i denne perioden et sted mellom ca 4 og 7 riksdaler.

Så hva gjorde man med kalkunen på 1700-tallet? En husholdningsbok fra sent 1790-tallet, rett nok skrevet i Danmark, men tilgjengelig for husfruer i Norge, noterte følgende om kalkuner: Man skolder den, tager Indvolden ud, man fylder kroen med den farse (som …  for gås), og de stekes nu paa Spedt med deres eget fet. Forfatteren selv var ikke særlig begeistret  for kalkun. Det var for lite fett på den, noe hun mente gjorde den lite nærende. Forfatterinnen kunne også fortelle at kalkunkyllinger var sarte, og tålte kulde dårlig. Passet man ikke på, døde de lett.

Fra andre kilder vet vi at kalkunen hadde spredd om seg, hvertfall blant eliten, i Norge. En oppskriftssamling fra tiårene rundt 1800, og som har tilhørt en kvinne i en av datidens rikere familien, har bakerst lister der godsets fjærkre er notert. Blant disse finner vi både han- og hunkalkuner.

Avisene på 1700-tallet bekrefter også at kalkuner var , om ikke utbredt, så i hvertfall kjent. I avisen for Bergen i 1775 etterlyses en bortkommen Kalkun hvorfore loves en resonabel Douceur naar Finderen leverte den på avisens kontor. Også i Kristiansands avis var det i 1781 en annonse etter en savnet feed kalkun-høne, af det mørke slag. Ville man kjøpe kalkuner var det heller annonsen i Norske Intelligenssedler i februar 1794 som var aktuell. Der kunne man lese at Paa gaarden Øvre Bestum er til kiøbs … endeel kalkuns-høns.

Kalkunen ble aldri noen stor slager på 1700-tallet blant den brede norske befolkningen. Selv om det ikke ser ut til at den var sjelden, ble den heller aldri vanlig. I realiteten var den nok mest en kuriosa. Det interessante med kalkunen, som tross alt var en eksotisk fugl hentet til Europa fra Amerika, er likevel at den uten synlig motstand ble tatt opp i norske fuglegårder og kom på tallerkenen.

* Om potetens inntog til Norge er det skrevet mye og bredt om. Jeg har ikke tenkt til å gå inn på det her.

[i] Riksarkivet, Riksarkivaren skriftserie 23, Dokumentene forteller, side 16

[ii] http://toll.lokalhistorie.no/