Lett stresset over kapittelinnlevering, og dypt nedgravet i prisendringer på eksotiske varer på fra 1750 til 1850 som indikator på økonomisk endring tok jeg fri.

Jeg dro på kino. Litt skeptisk gikk jeg også med på å se den historiske andreverdenskrigsfilmen Max Manus. Lett skeptisk fordi det som historiker kan være skuffende å se filmer som utgir seg for å være historiske, men som ved nærmere øyesyn viser seg å være fulle av feil slik at man ender med å gremme seg, og dermed få ødelagt filmopplevelse.

Mest skeptisk fordi det var en andreverdenskrigsfilm; en sjanger både innen historie og film jeg aktivt har forsøkt å unngå etter å flere ganger ha druknet i diskusjonen som uunngåelig oppstår mellom to menn (alltid menn) som slår hverandre i hode med fakta om finmekanikken i tyske vs. engelske fly/ tanks/ forsyningslinjer el.l.

Men du verden, jeg ble gledelig overrasket! Det eneste jeg egentlig reagerte på var hårbleking på Nicolai Kleve Broch (den var virkelig fæl). Ellers var tidsbildet levende beskrevet med ikke bare scenografi der Stortinget er behengt med svastika, men og datagrafikk som viste hvordan gamle Vika og området foran Viktoria terrasse så ut. De hadde også fått med små detaljer som reklame, strikkegensere, tjenestepiker på kammers, røykpakker, uniformer og hårspenner. Her har scenografene gjort en stor og prisverdig jobb!

Men historie er ikke detaljer, historie handler om å løfte detaljer som smuglertobakk, strategisk plassering av miner, navn skrevet på bomber og enkeltmenneskets alkoholproblem opp på et overordnet nivå der man kan si og lære noe om samfunnet og mennesker både da, og helst også nå.

Dette kunststykket er vanskelig, og beherskes ikke av alle; men filmen Max Manus klarte det. Gjennom usminkede detaljer fra Max Manus sitt liv fikk vi innblikk i hva som driver soldater og motstandskjempere, hvilken pris de betaler, at det så lett kan gå galt, at de ikke er ubestridt ”snille” eller ”slemme” og at alt ikke alltid ender helt lykkelig.

Nettopp dette er det som gjør filmen ikke bare interessant for andreverdenskrigsinteresserte, men ved å gripe tak i store spørsmål blir den interessant og lærerik også for andre.