Hvem sier at ikke historikere får møkk under negla? Rett nok kanskje annen type møkk en det folk flest tenker på, men skittent er det likevel. På arkivarbeid i København graver jeg gjennom materiale jeg tviler på at noen har sett på siden krigen. I hvert fall er de støvet nok, flere av mappene er nesten sorte av herligheten, og eskene de er i etterlate grå striper på genseren når jeg flytter på dem. Men så stas det er! Og så ydmyk man blir.

Her tråler jeg gjennom tollprotokoller fra krigen (for tidlignytidere, dvs. perioden ca. 1500-1850, er det bare en krig som –egentlig- teller; Napoleonskrigen). Jeg startet i 1811 og har nå kommet til 1813; og uten tvil; jeg skjønner at Terje Viigen må ha vært sulten! Tollarkivene forteller at det kom lite importvarer til Norge i 1811, men i andre kvartal av 1813 kom det bare inn 268 tønner bygg og 2751 tønner rug fra utlandet. Hvor mye som kom fra Danmark vites ikke, for det ble regnet som innenrikshandel, og derfor ikke notert i tollakrivene, men på grunn av engelskmennenes blokade kan det umulig ha vært mye. Legg til at det i krigsårene var våte og kalde somre, slik at kornet enten regnet bort eller aldri modnet, er det lett å forestille seg desperasjonen som drev Terje Viigen til å ro etter korn.

Dessverre var det noen ivrige arkivarer på 1800-tallet her i København som kastet de fleste av tollarkivene fra før 1811, men i Oslo har jeg tidligere funnet notatene til noen av tollbetjentene, og fra dem klart å pusle sammen noen inntrykk. Sammenligner man krigsårene med de ”florisante” årene på 1770 og 80 tallet ser vi tydelige forskjeller.

Selv om jeg ikke har tallene på bygg og rug her jeg sitter i København, er det likevel de to papegøyene som ble importert til Fredrikstad 1770-tallet som for meg sier alt. I et Norge i vekst, som tjente gode penger på at krigende Europeiske land trengte tømmer for å bygge bl.a. krigsskip, var det ressurser i overflod nok til å være moderne og følge kontinentale moter som å ha eksotiske fugler i bur (i 1773 ble det for øvrig importert ca 13 200 pund fuglefrø til København, en tredobbling fra 1768). I 1813 var forholdene slik at selv om papegøyer lever lenge, var de nok var blitt spist for lengst (og eventuelt fuglefrø blitt til velling).

Mett på fantastisk mat fra Schæffergården der Dansk-Norsk Samarbeidsforening har gitt meg mulighet til å bo, er det tankevekkende at mine møkkete hender kommer av å forsøke å forstå hva som dro i gang norsk økonomi, mens folk som Terje Viigen nok ikke bare hadde skitne arbeidshender, men og vabler etter åretakene.