Nytten av en doktorgrad

I Aftenposten 22/4-09 kan vi lese at antallet gjennomførte doktorgrader har skutt i været de siste årene. I 2007 ble det avholdt 1244 disputaser, en rekord som kommer av en satsning fra sektoren selv og fra politiske myndigheter, og som har pågått de siste 10 årene.

Målet med satsningen har ikke vært at alle disse stipendiatene skal fortsette som forskere i universitets og høgskolesektoren. I stedet har det vært meningen at de skal ta arbeid i ”den virkelige verden”; i næringslivet og i andre deler av offentlig sektor.

Jeg har hatt kunnskapsoverføring og økonomisk utvikling som underliggende forskningsspørsmål i flere år og er hjertens enig i med denne målsetningen. En doktorgrad gir på langt nær bare kompetanse innen det ofte snevre, lille feltet man har brukt 3-4 år å forske på. I det siste har jeg tenkt en del på hva det er man egentlig lærer gjennom å ta en PhD. Jeg har kommet frem til følgende:

- Man opparbeider seg mye erfaring med analyser på svært små og spesialiserte områder, men siden forskningsresultat også skal settes i større sammenhenger blir man (kanskje viktigere) også trent i å analysere større og mer mangfoldige problemkompleks.

- Man får erfaring med å løfte problemstillinger for bedre å se helheter og sammenhenger. Dette er nyttig fordi man rett og slett lærer å løfte blikket fra egen navle (evt. snevre lille forskningsspørsmål).

- Man får erfaring med å sette seg inn i helt nye tema på ofte svært kort tid, og i mange tilfeller formidle det videre til andre på en forhåpentligvis forståelig måte.

- Muntlige presentasjoner foran fagfeller gir god trening i å snakke for forsamlinger. Selve skrivingen av avhandlingen gir naturligvis mye kompetanse innen skriftlig formidling. Også det å forklare hva man forsker på til publikum (ofte f.eks. bestemor eller venner) gir overraskende mye formidlingskompetanse.

- Man lærer også å kjenne sine egne grenser. Å gjennomføre en PhD er i stor grad en psykisk utholdenhetsprøve i hvor langt og hardt kan man kan drive seg selv for å oppnå et mål, men uten å blir altfor tussete. Gjennom dette lærer man å legge opp egen arbeidsplan og rytme, kjenne eget forhold til tidsfrister og generelt være i stand til å være en selvdreven arbeidshest.

(Jeg har sikkert glemt / ikke kommet på ting, og tar gjerne imot innspill. Det hadde vært stas å samle en slags ”skryteliste” av hva forskere egentlig innehar av kompetanse).

Dette er kvalifikasjoner som bør og kan nyttes i større grad, ikke bare i akademia, men og i samfunnet ellers. Det å ha noen med PhD-kompetanse vil gi et firma eller en institusjon en ansatt som lettere kan bringe ny kunnskap til bedriften eller institusjonen fordi vedkommende er trent i å ta til seg forskningsresultater og formidle disse videre. Man får også en ansatt med erfaring med å se problem og utfordringer på ulike måter og nivå, og som er utdannet i å ta initiativ selv og til å jobbe selvstendig.

Utfordringen ligger i at det er få både blant stipendiatene og de der ute i ”den virkelige verden” som er klar over kvalifikasjonene som stipendiater har. Det er nødvendig med en økt bevisstgjøring omkring hva forskerkompetansen egentlig er og kan brukes til, også utenfor akademia. Dette bør gjøres på flere måter;

- En kartlegging av hvor det er behov for forskere utenfor akademia bør gjennomføres (ikke bare studier av hvor stipendiater får arbeid etter disputas) slik at man får vite mer om den faktiske etterspørselen etter forskerkompetanse i samfunnet generelt og så man kan planlegge forskningssatsninger videre.

- En utvidelse av de nylig innførte næringslivs-PhDene som kobler stipendiaten direkte med firmaer eller institusjoner som trenger forskere til å hjelpe med problem. Dette øker forståelse og erfaring blant både forskere og samfunnet generelt om hva forskerkompetanse kan nyttes til.

- Et nasjonalt karrieresenter som kan tilrettelegge for arbeidsformidling og tettere samarbeid mellom aktører utenfor akademia (og formidle akademiske stillinger i inn og utland)

- En forskerutdanning som er mer karriereorientert mht arbeid også utenfor akademia (for eksempel kurs i prosjektledelse, økonomi og formidling som er nyttig både i akademiske og andre karrierer)