Fra juni 2018 vil det være mulig å oppleve Bjørvika i Oslo havn slik området kunne ha sett ut, og blitt opplevd, omtrent i året 1798. Det vil være en digital og en fysisk opplevelse.

Med støtte fra Kulturrådet har vi mulighet til å gå i gang. Vi skal lage en 3d-animert film der man ”flyr” langs havnen i Bjørvika, tre 3d-modeller av bygg som kan fortelle om boforhold og handelsaktivitet og en 360 illustrasjon. Der det er mulig og relevant skal det lenkes fra den digitale verden videre til kulturhistoriske databaser så de som er interessert kan lese mer.

Prosjektgruppen består av to historikere, en illustratør og to 3D animatører. Prosjektet bygger på pilotprosjektet Luktpunkt-Oslo fra høsten 2017, som igjen bygger på de siste årenes arbeid med å digitalisere og tilgjengeliggjøre historiske kilder fra særlig 1700-tallet, deriblant prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister. Det gjennomføres av Historisk infrastruktur as, en nyoppstartet bedrift som utforsker og utvikler nye måter å tilgjengliggjøre og formidle historie på

---------------

Prosjektet «Oslo havn 1798» er helt i startfasen, og vi har mange spørsmål som må besvares. Et av de første spørsmålene vi grep tak i var: hva lå i gatene i Oslo i 1798? Var det

mye søppel? Og hvis så; hva slags søppel? Mange forestiller seg jo at gatene i ”gamledager” fløt med kloakk og rask, men var de det på slutten av 1700-tallet, og særlig i området rundt havnen i Bjørvika? Vi har ”snust” rundt i litteratur og andre kilder for å finne ut.

Ganske raskt fant vi Edward D. Clarke sin beskrivelse av gatene i Oslo sent på 1790-tallet:  ”the pavement… slopes towards a filthy sewer in the mid-way. Into this middle channel … is cast all the dirt and drainage of the houses, where it is left to stagnate” (Clarke, s. 37). Clarke sin beskrivelse gir altså et ganske entydig svar, hva bestod avfallet som lå og råtnet i Oslos gater av?

Kloakksystemet la store føringer på avfallet i gatene. Mange tenker kanskje at potter bare ble tømt ut vinduet og ned på gaten, men i Oslo gjennom 1700-tallet hadde man  såkalte Nattmenn som løste menneskeavfallsproblemet. Nattmennene var gjerne kriminelle som var blitt benådet mot at de tok på seg jobben med å samle avfall fra byens doer. Hver natt dro derfor Nattmannen og hans eventuelle hjelpere en kjerre fra hus til hus og hentet ut doavfall. Nattmannen sørget altså for at det stort sett –ikke- fløt åpen kloakk i gatene i byen. Annet enn den møkka som eventuelt falt av vogna, da.

Nattmannen samlet ikke inn dyremøkk. Slikt ble etter hvert brukt til gjødsel på bymarkene, men en del preget nok også gatebildet. Ikke bare var det arbeidshester som dro vogner i byen, men særlig på vinteren var husdyr som kuer innkvartert i bygårdenes låver. Fjærkre som høns og kalkuner spankulerte også i gatene, sammen med hunder og katter. Alle disse dyene må ha etterlatt spor av både møkk, men også hår og fjær.

Men avfall er jo mer mangslungent enn bare slikt som kommer ut av en kropp. Det er også matavfall og industriavfall. Slikt ble ikke samlet inn, men i stedet helt rett ut enten i gaten, eller i spillvannsbrønner i fortauet. Spillvannsbrønnene var en slags fettfeller der husholdningsavfall ble tømt. På 1700-tallet kastet man lite, men noe var likevel ikke mulig å gjenbruke eller tære mer ut av. Bein og slakteavfall er eksempel på slikt. Knuste potteskår og tilsvarende ødelagte ting er andre eksempler. Avfall fra den tidlige industrien som vokste frem i byen var nok også merkbart. Dette gjelder kanskje særlig de mellom 15 og 20 garverne som ikke bare holdt til der, men som i mange tilfeller også hadde garveriene og verkstedene som del av boligen. En samtale med noen av arkeologene som har vært med på utgravningene i Bjørvika bekrefter bildet- de har funnet mye beinrester i lagene fra slutten av 1700-tallet.

Gatene var også preget av gjørme på sommerhalvåret og holke på vinteren. En sentral årsak til det var at byen på 1720-tallet fikk nytt vannsystem. Fra å

ha en vannpost utenfor Rådhuset og en på Stortorget, ble det vannposter i hvert gatekryss i Kvadraturen. Disse var store, åpne trebrønner og sikret husene i byen god tilgang på vann. Ulempen var likevel at det både var vannsøl, og at de lakk. At mange hus hadde lange takrenner som sendte regn- og smeltevann i stråler ut i gatene hjalp nok heller ikke på forholdene.

På 1780- og 90-tallet ble det gjort forbedringer i noen av byens hovedgater. Det ble lagt ny brostein, men tele gjorde raskt at den lå ujevnt. I praksis var veiene så humpete at få ønsket å utsette seg for ubehaget det var å sitte i eller på en vogn som kjørte over dem. I stedet gikk folk, eller i noen tilfeller brukte de karjoler, hestevogner med to hjul.

Avfallshåndteringen ble også endret i de nye gateløpene. I de gamle gatene hellet gatene slik at alt avfallet samlet seg i midten. Dette gjorde det nær sagt umulig å komme tørrskodd (og ren) over gaten. I hovedgatene som ble forbedret ble midten av gaten gjort høyest. Avfallet la seg dermed mot fortauskanten. Dette reduserte ikke avfallsmengden, men spredde den i det miste litt utover i de bedre gatene. I både de gamle og nye gatene ble likevel avfallet liggende til regnet skylte det ned til havna og ut i fjorden.