At Oslo har hatt sjøboder som de i Trondheim, Bergen og Drammen er ikke lenger så kjent. I 1798 var sjøboder langs havna i Bjørvika likevel noe av det første man så da man kom til byen sjøveien.

Sjøbodene var, som i århundrende før, viktig infrastruktur i handelen på 1700-tallet.Man finner dem også i dag, om enn i litt endret form. Sjøbodene var lagerhusene for kjøpmennenes varer, og var ofte fylt med importvarer som korn og salt, eller varer for eksport som fisk i Bergen eller kobber i Trondheim (lagringen av trelasten skal vi snakke om en annen gang). Dyrere varer og slikt som tok mindre plass, som tøyer eller eksotiske varer som krydder ble nok heller oppbevart i lagerrom hjemme hos kjøpmennene.

Bryggebrannen i 1785

Frem til brannen på bryggen i Christiania (Oslo) i 1785 var det mange små sjøboder. Så mange var det at om lag 150 sjøboder gikk tapt til flammene på strekket som i dag er fra Tollboden til om lag enden av Børshaven. I tillegg ble bryggen og tollboden fra 1770 flammenes rov.

Gjenoppbyggingen etter 1785-brannen kom til å prege havnen langt inn på 1800-tallet. Bryggene ble ikke gjenreist i brannsikker sten. Det ble for dyrt. I stedet ble det brukt tømmer og bryggene ble laftet. Det tok litt tid før den nye tollboden ble ferdig, men i 1790 stod et nytt bygg, på samme sted som Tollboden står i dag.

Det var sjøbodene som endret utseende mest, og slik også utseende til havnen. I stedet for mange små som var eid av mange ulik kjøpmenn, ble det bygget større, men færre sjøboder. Det finnes verken bilder eller kart som forteller om situasjonen langs havna da det var mange små sjøboder, men på Oslo byarkiv er det en takseringsprotokoll med tilhørende kart som viser antallet og størrelsen, målt i kvadratalen, på sjøbodene. Kartet viser at de nye sjøbodene har blitt anlagt med brede gater mellom, trolig for å forsøke å hindre spredning av brann.

Takseringsprotokollen sier likevel ingenting om utseendet på sjøbodene, og heller ikke noe om hvordan de så ut innvendig. Til det kan branntakstene hjelpe. Branntakstene er forsikringsprotokoller fra 1767 og fremover, som viser detaljer i bygg i norske byer (og noen bygg på landet). I Oslo var det to brannkasser, og vi som står bak prosjektet arbeider med å transkribere og tilgjengeliggjøre materialet i en av disse (mer om det senere). I dette materialet finner vi igjen fire sjøboder i 1797.

Utvendig og innvendig i 1797

To av sjøbodene var fire etasjer, to var 3 1/2 etasje, den halve synes å ha vært loftet. Alle var laftet tømmer, og noen var dekket av bord. Samtlige hadde takstein. Taksteinen var et forsøk på å begrense spredning av brann siden glør ikke tar. Inngangsdørene var store, ofte ”dobbelt bekledde” dører, alltid med solide låser og beslag. Ser vi på bilder fra Bjørvika i siste halvdel av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet finner vi igjen sjøboder som passer denne beskrivelsen. Om de er de samme sjøbodene som ble bygget sent på 1700-tallet er ikke kjent, men det er mulig. Fra andre norske byer vet vi at slike bygg i en del tilfeller fremdeles står i dag.

Innvendig var sjøbodene delt opp i mange mindre rom. De største sjøbodene hadde 21 rom, den minste hadde 18. Til hvert av rommene synes det å ha vært luker ut. Lukene hadde jerngitter og solide låser. Rommene på loftet hadde takluker. I hver av sjøbodene var det også utstyr som kunne hindre eller begrense brann slik som brannstige, -øks og spader.

Sjøbodene i et større perspektiv

De store sjøbodene må slik forstås som en effektivisering av oppbevaring av lagring av handelsvarer i byen. De fire sjøbodene var eid av fire ulike eiere; en kjøpmann, en baker, en megler og en hvis yrke ikke var nevnt.  De fire sjøbodene var hver taksert mellom 1900 riksdaler og 2500 riksdaler, og spesifisert som relativt nye eller i god stand.  Sjøbodene må dermed ha vært å regne som en ganske stor, og ny investering for disse. Innredningen av sjøbodene tyder på at de fikk inntjening på investeringen i sjøbodene ved å leie ut rommene til andre kjøpmenn.

For andre kjøpmenn har trolig de store sjøbodene ført til innsparinger. Før brannen i 1785 da kjøpmennene hadde egne sjøboder måtte de betale vedlikehold og vakthold gjennom hele året, også når de sto tomme. Med de store sjøbodene ble det mulig å leie lagerplass bare når de faktisk trengte det. Vakthold og vedlikehold av sjøbodene ble en slags felleskostnad som ble fordelt på leietagerne gjennom leien, og kan forventes at var lavere enn det den enkelte tidligere hadde måttet ut med. Sjøbodene som preget Oslo havn i 1798 var dermed ikke bare relativt nybygde etter brannen, men representerte også en effektivisering og forbedring i forholdene for byens handel.

Litteratur:

Alf Collet, Gamle Christiania-billeder, Christiania; Cappelen, 1909.

Yngvar Kjelstrup, Oslo havns historie: for tidsrommet inntil 1954, Oslo; Oslo havnevesen 1962.

_____________________________________________

Juni 2018 lanseres prosjektet Oslo havn 1798. Det er et interaksjonsprosjekt som gjenskaper havneområdet i Bjørvika digitalt, men også sanselig. Med utgangspunkt i de oransje konteinerne langs Havnepromenaden i Oslo og på nett vil du med smarttelefon el.l. få innblikk i hvordan området kunne ha blitt opplevd. Prosjektet bygger på nyere historieforskning og de siste årenes digitalisering av historiske kilder og museumssamlinger. Havnen og deler av byen skal gjenskapes med 3d-modellering og animasjon,  360-graders illustrasjoner, spillteknologi og teknologi utviklet for å gi lyd og luktsanselige opplevelser.