Risengrynspølse - rosinen i pølsa

 (Foto: R.Hutchison)
(Foto: R.Hutchison)

Så langt tror jeg risengrynspølser er den tøffeste retten i Jomfru Truchs kokebok fra 1843.  Jeg har aldri tenkt på at man kan lage pølser av risgrøt. Men hei; hvorfor ikke? Og faktisk er den også riktig god. Så dette er et godt alternativ til risgrøten på julaften. Eventuelt for de som  har rester, på første juledag, eller en annen juledag.

Siden det er rosiner i pølsa er det de som får den historiske oppmerksomheten i denne bloggposten.  Kjapp, uvitenskapelig googling indikerer at uttrykket ”rosinen i pølsa” ikke stammer fra denne pølsen, men trolig heller det var vanlig å ha en rosin i starten og slutten av pølser, altså der man knøt/ snurret. Dette gjaldt trolig særlig blodpølse. Hvordan rosinene skulle hjelpe er jeg usikker på. I risengrynspølsen er det uansett så mye rosiner at det nok ikke var hensikten uansett.

Rosiner i handelsstatistikk for 1700-tallet

Med hjelp av dataene på varehandel gjennom 1700-tallt som prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister har gjort tilgjengelig kan rosinene brukes  som utgangspunkt for å få et noe bedre inntrykk av hvordan norske steder kunne være tilknyttet den internasjonale handelen gjennom 1700-tallet.

Innførsel av Rosiner til Christiania i utvalgsår (Foto: R.Hutchison)
Innførsel av Rosiner til Christiania i utvalgsår (Foto: R.Hutchison)

Jeg har av enkelthetsskyld valgt Christiania (siden jeg bor i Oslo), men datamaterialet er tilgjengelig også for de 27 andre norske tollstedene. Utvalgsårene er begrenset, dels av finansielle grunner, og dels fordi vi har vektlagt å gjøre tilgjengelig år som er bevart for hele landet. Det skal også nevnes at smugling var –svært –utbredt, så mengder må ansees som minimum av hva som faktisk var tilgjengelig.

Rosiner er opprinnelig druer. Disse vokser som kjent relativt dårlig i Norge, og måtte på 1700-tallet fraktes fra Sør-Europa. Graf 1 viser at i de fleste av utvalgsårene ble det lovlig innført mellom 10 000 og 20 000 pund (altså mellom 5 000 og 10 000 kg).

Uten å gå alt for mye inn i detaljer omkring årene som tydelig skiller seg ut kan jeg si at det kom lite på 1600-tallet forklares trolig med at handelen var mindre. Den kraftige økningen mellom 1731 og 1733 må sees i lys av at det kom en ny tollov i 1732 som byens borgerskap så seg tjent med å etterfølge, i hvert fall i noen år. Den kraftige toppen i 1762 må nok også sees i lys av strenge tollover, men uten flere utvalgsår er det vanskelig å si så mye mer. Vi må derfor konkludere med at selv om vi kan se en overordnet trend, er det likevel mye som er uklart inntil vi får mer data tilgjengelig.

Rosiner var tilgjengelige

Av de overordnede trendene er det særlig tilgjengelighet av rosiner jeg her vil trekke frem. Rosiner må ansees å ha vært relativt tilgjengelig. I 1795 var kom det opp mot 30 000 pund, Med en befolkning på ca 9 000 (cirka 14 000 om forstedene tas med) innebar det om lag 1 ½ pund per person.

Tidligere i århundret, da byens befolkning var mindre, var tilgjengeligheten per person dermed trolig enda større. For å relatere det til risengrynspølsene så betyr det altså at disse vil ha vært mulig for mange av byens befolkning å smake.

Om risengrynspølsen

Så til bloggpostens hovedperson; Risengrynspølse. Dette er i praksis risgrøt med masse smak, pakket i pølseskinn. Formatet er ganske snålt. Selv klarte jeg ikke få til å bite over pølseskinnet, til det gav grøten inni for lite motstand. Det var lettere å suge ut innholdet. Nettopp det gjorde også at det var enklest å spise de korte pølsene.

Som stresset småbarnsmor på bittelille-julaften må jeg tilstå at jeg tok en skikkelig snarvei. Jeg kapitulerte. Jeg kokte ikke grøt. Jeg brukte Fjordland. Da sparte jeg uendelig med tid. Har du bedre tid, kan du koke grøten også. (Melken og grynene i oppskriften er til grøten. Alt det andre skal i når grøten er avkjølt)

 (Foto: R.Hutchison)
(Foto: R.Hutchison)

Jeg fant først frem alle ingrediensene, hakket mandlene, og rørte så alt sammen. Som med all annen pølse ble dette stappet i pølsehornet. Det er mer flytende enn vanlig pølsemasse, så det blir litt mer gris.

Rosinene og korintene samlet seg også delvis opp i hornet, så det ble litt mye motstand etter hvert, men ikke mer enn at det gikk. Vi brukte fåretarm fordi det er det vi har brukt til andre pølseprosjekt. Det ville nok vært enklere med større tarm.

Etter at tarmen var vel stappet ble pølsene så trukket i varmt vann i ca 20 minutter.

 (Foto: R.Hutchison)
(Foto: R.Hutchison)

Risengrynspølser ser ikke voldsomt pene ut. For å si det mildt. Det er heller ikke så mye å dandere med når smør, kanel og sukker allerede er inni pølsen. Men smaken er det ingenting å si på (tarmen er dog, som sagt litt rar).

Som risgrøt med masse smak. Helt klart et godt alternativ til juledessert, for de som vil prøve seg på noe litt annerledes. Om ikke annet får alle rosin i pølsa.

Oppskrift:

 (Foto: E. Truchs)
(Foto: E. Truchs)