Jeg dro på Rørosmarten som historiker, for å se og oppleve av en av de siste restene av handelssystemene som preget Norge på 1700- og tidlig 1800. Det ble en snål opplevelse der gammelt og nytt var blandet i et salig sammensurium, og der det nok kanskje er overraskende mye igjen av det gamle, men kanskje ikke på den måten man først tenker på.

I dag har vi internetthandel, kjøpesenter og daglivarebutikk rett neddi gata. Man kan relativt enkelt og raskt få tak i melk og brødselv på en søndag midt i kirketid. Dette er en ganske ny luksus. Landhandelere begynte først å spre seg i Norge på midten av 1800-tallet etter en endring i den innenrikse lovgivningen. Før dette var sesongvise markeder som Rørosmartenen av de få stedene man kunne kjøpe nødvendigheter (og unødvendigheter), og selge egne varer.

Rørosmarten ble etablert ved konglig resolusjon i 1853. Den har samlet folk fra Østlandet og Nordafjells, samt fra Sverige, og omreisende kramkarer og representanter for handelsmenn i byer har også reist dit. Folk brakte med seg kjøtt og ostevarer, korn, tekstiler, treskjeer og esker, jernvarer og solgte og byttet det mot varer de trengte. Og om de ikke hadde pengene eller varene å bytte det mot, så kritet de.

Markeder som Rørosmarten var sesongvise, så for folk som bodde langt fra en by (og det var tross alt de fleste Nordmenn på denne tiden), var det mildt sagt ikke bare å stikke ned til kjøpmannen dersom man hadde gått tom for mel eller en annen nødvendig ingrediens til middagen. Innkjøp før lokalbutikken måtte derfor nøye planlegges, for man handlet ikke bare for den kommende uken, men antagelig for de neste tre til seks månedene.

Markeder var også viktige sosiale samlingspunkt. De samlet folk fra ulike bygder og fra forskjellige deler av landet. Nyheter ble utvekslet ogerfaringer delt. Premier ble delt ut til kuer eller griser av særlig kvalitet, og disse ble det så gjort avlsavtaler om. Mat, og ikke minst drikke var lett tilgjengelig, og det ble sunget og danset, konkurrert med hester, i benkrok og i terninger.På ett marked på 1790-tallet var det til og med en karusell (som etter beskrivelsen å dømme var litt som en toarmet roterende dumphuske). En prest på slutten av 1700-tallet kommenterte at minner fra Momarkedet var utgangspunkt for prat og sladder resten av året. Slik var det nok og med de andre markedene.

Marter i dag har ikke helt den samme funksjonen som for 200 år siden, men de er likevel ikke så forskjellige heller. Størst forskjell er det at de i dag spiller liten rolle for vanlige folks matinnkjøp. Men samtidig er det mange likheter: i mange tilfeller er de et viktig sted vise og handle landbruksredskap, gjøre en god handel på noe man har fundert på lenge, eller, som kanskje de fleste har erfart; komme hjem med noe man egentlig ikke trenger. Samtidig gir martnaer som rørosmartnan gir også moderne mennesker en mulighet for avkobling fra hverdagen. Martene samler fremdeles mange mennesker fra forskjellige steder som over en handel, en lefse, en flaske brennevin eller en dans blir kjent. Det vil kanskje ikke være helt galt å si at martnaer nok fremdeles kan gi folk noe å snakke om resten av året.