Sagspon i Oslo havn på 1700-tallet: plage og mulighet
Havner er sentral infrastruktur for handel. I dag fraktes hoveddelen av varene som handles internasjonalt på skip. Det var ikke annerledes på 1700-tallet.
For Oslo havn var trelastnæringen både det som muliggjorde en del av utbedringene, men også det som skapte behovet for dem. Her skal vi se nærmere på utfyllingen av havnen i de siste årene av 1700-tallet. Denne korte undersøkelsen kommer fordi vi som er engasjert i prosjektet Oslo havn 1798 trenger å forstå hvordan havnen i Bjørvika så ut i siste del av 1700-tallet, og også hvorfor den så slik ut. Bare slik kan vi lage en god digital gjenskapning.
Trelasteksporten tok seg kraftig opp fra Oslo i siste halvdel av 1700-tallet. Dette var i all hovedsak drevet av økende etterspørsel, da særlig fra Storbritannia der den industrielle revolusjon var i startgropen. For Oslo havn var trelastnæringen likevel en delt velsignelse. Den økende eksporten av bord og planker stimulerte til stadige forbedringer som gjorde lossing og lasting mer effektivt, og handelen dermed mer innbringende.
Likevel; sagingen av bord på vannsagene oppover Akerselven førte med seg avfall som sagmugg og flis som ble dumpet i elva. Dette skapte store problemer med oppfylling både av Akerselva og av Oslo havn.
Oppfylling
Gjennom 1700-tallet ble det gjort to sentrale forsøk på å løse oppfyllingsproblemet. Det ene var byggingen på 1740-tallet av en ”skjerm” på vestsiden av Akerselvens utløp. Denne skulle hindre sagspon og annet i å fylle opp Bjørvika, og i stedet føre det lengre ut. Det andre var mudring av elven og havnen for å holde disse åpne og farbare for lasteprammer og skip. Gjennom hele 1700- og 1800-tallet var nettopp mudring Havnevesenets viktigste oppgave.
Det skal presiseres at i siste del av 1700-tallet var oppfyllingen av havnen et så stort problem at skipene ikke kunne legge til ved bryggene. Innerst i Bjørvika var vannstanden mellom 30 cm og 1 meter på 1760-tallet.[1] Planker og andre varer måtte fraktes med lasteprammer til og fra skipene som lå lenger ute. (jmf. Edys bildet av Oslo havn ca. 1800)
Dagens Langkaia og Børshaven
Sagmuggen og det andre som stadig fylte havnen ble likevel også brukt til nyttige utbygginger i havnen. Frem til tidlig på 1790-tallet var området som vi i dag kjenner som Børsen og Børshaven et åpent basseng med en kanal inn fra havna (med bro over). Dette sees tydelig på utsnittet av kart nr. 22 fra Kristiania amt, Amtskartsamlingen.
Bassenget var lenge fisketorg, men kostnadene med å holde kanalen og bassenget åpne ble for store. På Patroclus Hirsch sitt kart fra 1794 ser vi at det på det tidspunktet var fylt igjen.
Fisketorget, men også salg av andre varer som ved, som ble bragt til byen med småbåter fra nærområdene ble da flyttet til det som var kjent som ”Salmakerhølet”. Handelsaktiviteten i Salmakerhølet fikk noe støtte fra bymyndighetene ved at det ble bygget en skjerming, men også ved at området ble utdypet.
Dagens Oslo S og Operaen
Hjerte av trelasteksporten fra Oslo lå innerst i Bjørvika, der Oslo S, Operaen og Sukkerbiten ligger i dag. Her lå bordtomtene, altså lagerplassene for planker og bord som skulle eksporteres. De høye bordstablene må ha vært svært i øyenfallende når man så utover havnen. Nettop det poengtres også ved at området ble kalt ”Saugbanken”.
Bordtomtene ble anlagt på utfyllinger av havnen. Indre del av Bjørvika hadde aldri vært særlig dyp. Gjennom 1700-tallet var det private som selv tok initiativ til å fylle igjen de grunnere områdene av havnen. Dette ble gjort ved å lafte bolverk, som så ble senket, fylt med bl.a. sagmugg, mudder og ballast, og så dekket med plank. Arkeologene som har drevet i Bjørvika har funnet mange slike bolverk.
Mer effektiv transport av planker
For å effektivisere frakten av plank til skipene ble det laget pirer ved bordtomtene. Pirene skulle beskytte lasteprammene slik at lessingen av disse kunne skje raskere og tryggere. Pirene ble bygget av trelasteksportørene som eide bordtomtene. I tillegg skal nevnes Glassmagasinets pir der varer fra de norske glassverkene ble lagret i lagerbygg, og Palèethaven som har vært fokus i en tidligere bloggpost.
Det ble også gjort forsøk på å effektivisere tilførselen av planker til bordtomtene i Bjørvika. Langt fra alle plankene lå nemlig ved havnen. Store deler av trelasteksportørenes trelast lå på mellomlagrer oppover Akerselva; ett av de største tilhørte Ankerfamilien og lå der Legevakten og Anker hotell holder til i dag. Plankene ble fraktet med lasteprammer fra mellomlagrene til bordtomtene i Bjørvika. For å slippe å gå rundt hele skjermen som lå på vestsiden av Akerselvens utløp, og så inn i Bjørvika, ble det på 1770-tallet anlagt en kanal gjennom skjermen (se kartutsnittet fra kart nr. 22 i Amtskartsamlingen). Dette lettet transporten betraktelig. Likevel; kanalen, som resten av havnen, måtte hele tiden mudres for å ikke fylles igjen av avfall fra sagbrukene som sørget for nettopp trelasten som var Oslos viktigste eksport.
Kilder:
Marja-Liisa Petrelius Grue: RAPPORT A8 Deichman og A9 Diagonalen, Arkeologiske undersøkelser av Tomene A8 og A9 i Bjørvika, Oslo, Norsk maritimt museum, Arkeologisk rapport nr. 2018:1
Yngvar Kjelstrup: Oslo havns historie : for tidsrommet inntil 1954, Oslo : Oslo havnevesen, 1962, s. 31-57
Lars Rode; Historisk atlas over Oslo. Gamle kart forteller, Oslo; Pax, 2016
Kart:
Patroclus Hirsch sitt kart fra 1794: Tilgjengelig på Oslo byarkiv. Vil etterhvert komme på nett:
Amtskartsamlingen; Kristiania amt nr 22: Grundtegning af Christiania med Agershus: Oslo, Kartverket ___________________________________________________Juni 2018 lanseres prosjektet Oslo havn 1798. Det er et interaksjonsprosjekt som gjenskaper havneområdet i Bjørvika digitalt, men også sanselig. Med utgangspunkt i de oransje konteinerne langs Havnepromenaden i Oslo og på nett vil du med smarttelefon el.l. få innblikk i hvordan området kunne ha blitt opplevd. Prosjektet bygger på nyere historieforskning og de siste årenes digitalisering av historiske kilder og museumssamlinger. Havnen og deler av byen skal gjenskapes med 3d-modellering og animasjon, 360-graders illustrasjoner, spillteknologi og teknologi utviklet for å gi lyd og luktsanselige opplevelser.[1] Lars Rode; Historisk atlas over Oslo. Gamle kart forteller, Oslo; Pax, 2016, s. 68