Var du modig nok til å løfte blikket fra de søppel- og kloakkbefengte gateløpene i Oslo i 1798, ville du sett at fasadene på hovedhusene i området nær havnen var varierte, men jevnt over preget av velstand.

Dagens Strandgata og Fred. Olsens gate ble fylt igjen på midten/ slutten av 1600- tallet. De første årene var det spredt småbebyggelse, men fra midten av århundret vendte byens kjøpmenn øynene på området. Det var rett ved havnen, og dermed midt i byens viktigste handelsområdet.

Svært lite er bevart av bebyggelsen fra slutten av 1700-tallet i dagens Strandgata og Fred. Olsens gate. Unntaket er naturligvis Fred. Olsens gate 2 (i dag hovedkontor for skipsreder Fred. Olsen). Fred. Olsens gate 13 er også bevart, men flyttet til Folkemuseet og fremstår slik den så ut etter en ombygging tidlig på 1800-tallet.

At så lite er bevart i de to gatene nærmest havnen gjør at vi må til andre kilder for å finne ut hvordan fasadene på husene som lå der kan ha sett ut i 1798. Branntakstene, som nå har blitt tilgjengelige i branntakstdatabasen er naturligvis en viktig kilde. Vi har også hatt stor nytte av bildemateriale fra Riksantikvaren, samt Oslobilder og Digitalt museum. Bildene skal vi likevel presisere at man må være forsiktig med siden det kan ha blitt endringer på fasadene fra slutten av 1700-tallet og frem til de har blitt fotografert eller tegnet.

Bygningsmaterialet

Minnene av den katastrofale bybrannen i middelalderbyen Oslo i 1624 var enda friskt i minne da man gikk i gang med å bygge den nye byen Christiania. For å forhindre nye bybranner ble det innført murtvang for byens hus. Murtvang innebar at mur- og takstein var påbudt som byggematerialet i hus i byene. Gjennom de neste vel 200 årene ble det gjort både lettelser og innskjerpinger av loven. I 1657 ble det eksempelvis tillat å bygge trehus på den nylig utfylte grunnen i Bjørvika. Innskjerpinger kom derimot i kjølvannet av særlig ødeleggende bybranner i1708, 1712, 1785 og 1787 (for en oversikt over bybranner i Oslo, se her). [1]

I praksis ble murlovene bare delvis fulgt av huseierne. i Oslo på 1700-tallet. Lars Rodes arbeider har vist at i 1766 var 50% av husene bindingsverk, 30% laftverk og bare 20% av massivt murverk.[2] I vårt arbeid med å digitalt gjenskape området omkring Oslo havn i 1798 har vi fokusert på fasdadene og byggemåtene i det som i dag heter Strandgata og Fred. Olsens gate (i 1798 het disse Lille og store Strandgate)

Mange av eiendommene i Strandgata og Fred. Olsens gate hadde hovedbygninger av bindingsverk. Bindingsverk innebærer at huset er bygget med stolper og bjelker satt sammen i ”skiver”. Mellomrommene ble i Oslo fylt med murstein (i andre land har leirklint flettverk blitt benyttet). Bindingsverk var godkjent i henhold til lovene om murtvang, men mursteinen gjorde dem kostbare. Lenge ble murstein innført fra utlandet, først og fremst Holland og Danmark. Mye ankom som ballast i skip som skulle hente trelast. Fra midten av 1700-tallet vokste en hjemlig teglsteinsproduksjon frem på Østlandet.[3] Etter det kan vi forvente at prisen på murstein sank noe.

Ofte hadde bindingsverkshusene grunnmur eller kjeller. Disse var gjerne høye, og innebar i praksis at første etasjen var å regne som en kjeller. Kjellerne var viktig for oppbevaring, men også en del matlaging. Branntakstene forteller at det var der mange av bryggepannene var å finne. Hvelvede kjellere var i tillegg brannsikre. Derfor var de også et sted mange, kanskje særlig kjøpmenn, oppbevarte verdifulle varer. I de to gatene vi gjenskaper var bindingsverkshusene gjerne to etasjer høye, om den høye kjelleren regnes med.

I 1767 var trolig bindingsverket synlig på de fleste av husene. Dette var ikke lenger tilfellet i 1798; Historiker Lars Rode ved Oslo museum, bymuseet har i sine arbeid funnet at mange av bindingsverkshusene fikk forblendede fasader på 1790-tallet. Dette innebar at fasadene ble dekket av murpuss. Oppgraderingen sammenfalt med økonomisk oppgangstid i Christianias handel fra sent på 1780-tallet og frem til 1807 i kjølvannet av bl.a Revolusjonen i Frankrike og Napoleonskrigene.

Branntakstene forteller også at noen av fasadene i Strandgata og Fred. Olsens gate var laft. I 1767 gjaldt det eksempelvis husene på dagens adresser Fred. Olsens gate 11, 13 og 15. (disse er alle del av Fred Olsens gate 11 i dag) Laft var et billig bygningsmateriale siden tømmeret tross alt var lett tilgjengelig i Norge. Det er likevel trolig alder som forklarer valget av bygningsmaterialet. Eksempelvis ble Fred Olsens gate 13 trolig reist mens det var tillat å bygge i tre i de nyutfylte kvartalene mot Bjørvika; trolig noe før 1708, og før innskjerpingen av murlovene i 1714.[4] Alder kan derfor forklare hvorfor laft var mulig å velge som bygningsmateriale. Omkring 1800 fikk Fred Olsens gate 13 ny eier. Denne gjennomførte store utbedringer av huset, samt forblendet fasaden.[5] I rekonstruksjonen har vi valgt å la de tre adressene fremstilles som laftede bygninger.

For Strandgata og Fred Olsens gate er det i branntakstene ikke notert panel på noen av hovedhusenes fasader. I dette området synes panel heller å ha vært brukt mest i sidebygningene. I andre deler av byen, først og fremst forstedene, var panel oftere brukt på hovedhuset.

Farvene

Farvene på fasadene sier branntakstene ingenting om. Fotografiene fra 1800 og tidlig 1900-tall er i svart/hvitt, og forteller dermed ikke mer enn at fasadene på tidspunktet da bildene ble tatt hadde relativt lyse farver. Malerier og tegninger forteller noe. Edys bilde av Oslo havn fra ca 1800 viser lyse fasader på det som ikke er sjøboder. Mer er det dessverre vanskelig å se bak byggene på havnen. Vi må derfor se andre steder for å finne sannsynlige farger. Farvene på fasadene i København, hovedstaden i Danmark-Norge i 1798, er en god start.[6] Det var tett kontakt mellom de to byene, og ideer om estetikk, deriblant hvordan fasader kunne se, vil ha vært noe av det som kom til Oslo. En dansk studie av Københavns fasadefarver viser at det ble populært med lyse farver som gikk i gult, rosa og grått.

Ikke alle fasadene var moderne. Tollbugata 14, også kjent som Bokbindergården, ble bygget i siste del av 1600-tallet. Da var det moderne å male mursteinen i bindingsverket i striper. Da den ble flyttet og gjenoppført på Folkemuseet i 1918 hadde den fremdeles denne fasaden.

En del bygg hadde også dekorasjoner på fasadene. Eksempler på slike var girlandere, søyler eller buer. Disse skapte skyggespill, og skapte variasjon tross de ofte ensformige lyse farvene som ellers preget fasadene. Ytterligere variasjon ble skapt av vindu- og dørkarmer som ofte ble malt i farver som grønt eller blått,

Takstein

Takstein finner vi på alle husene i kvadraturen i Oslo på slutten av 1700-tallet. Ikke bare bolighus, men også sjøbodene langs havnen hadde slike. Takstein var viktig for å forhindre brann. I motsetning til torv- eller tretak som lett kunne ta fyr, gjorde taksteinen at glør vanskeligere fikk fyr.

Taksteinen var stort sett rød, men særlig velstående borgere kunne ha glaserte takstein. Da gjerne med blå eller grønn farve. Også kirker hadde gjerne glasert taksten i disse farvene. Glaserte takstein var langt dyrere enn den vanlig, så den fungerte som en måte å signalisere eieren eller byggets makt og viktighet. 

__________________________________________

Juni 2018 lanseres prosjektet Oslo havn 1798. Det er et interaksjonsprosjekt som gjenskaper havneområdet i Bjørvika digitalt, men også sanselig. Med utgangspunkt i de oransje konteinerne langs Havnepromenaden i Oslo og på nett vil du med smarttelefon el.l. få innblikk i hvordan området kunne ha blitt opplevd. Prosjektet bygger på nyere historieforskning og de siste årenes digitalisering av historiske kilder og museumssamlinger. Havnen og deler av byen skal gjenskapes med 3d-modellering og animasjon,  360-graders illustrasjoner, spillteknologi og teknologi utviklet for å gi lyd og luktsanselige opplevelser.

Referanser:

[1] Lars Rode; Byen bytter byggeskikk, Christiania 1624-1814, AHO, 2001, s. 80-85, s. 198-200.

[2] Edvard Bull, Kristianias histoire, bd. 2, Cappelen, Oslo, 1927, s. 27 

[3] Ragnhild Hutchison, ””Fra leire til forbruksvare. Teglsteinens vei til forbruksvare på slutten av 1700-tallet”, Heimen 3/2007

[4] Lars Rode; Byen bytter byggeskikk, Christiania 1624-1814, AHO, 2001, s. 82

[5] Lars Rode; Byen bytter byggeskikk, Christiania 1624-1814, AHO, 2001, S. 93-104.

[6] Bente Lange: Københavns farver. Tradisjon og fornyelse, Kunstakademiets arkitektsskoles forlag, Nyboder, 1996