Traktoregg (de hvite siloballene som ligger utover jorder) er dagens måte å sikre vinterfor til husdyr i Norge. Før slik teknologi kom, var det slått som måte til. Slått er noe få under 40-50 år har noe særlig forhold til i dag. Siden jeg forsker på økonomisk utvikling, særlig i tiden rundt 1800, mener jeg at for å bedre forstå det samfunnet jeg ser på, må jeg personlig erfare noe av det. Derfor; når anledningen bød seg på ”slåttedag” på folkemuseet Sverresborg i Trondheim testet jeg ut slått– i praksis.

Men hva er egentlig slått? Slått er å kutte gress, oftest ganske langt gress, som så tørkes. Det tørre gresset var vinterfor for husdyra. Disse var et viktig bidrag til kostholdet i form av kjøtt og melkeprodukter. At stor- og småfe var viktig vises av at det i 1665 i snitt var 1,1 storfe og 1,3 småfe (sau og geit) per person i Norge, i 1723 0,9 storfe og 1,2 småfe per person, og i 1835 var det omtrent 0,7 storfe og 1 småfe per person. Numerisk var det en økning i antall husdyr i perioden, men nedgangen per person forklares med at befolkningsveksten var større enn veksten i antall husdyr.

I slåtten kuttes, eller ”slås” gresset med ljå som enten er lang eller kort. Den korte er litt lettere å bruke i ”detaljarbeid” som å slå gresset innved en sten el.l. For å tørke gresset kan det spres på bakken og snus med jevne mellomrom, men fuktighet fra jorda og evnt. regn vil gjøre at det tar lang tid å tørke (om det ikke først råtner). Langt bedre er det å samle gresset i såter, som er store hauger med gress, eller på hesjer, som er stokker satt i jorda med enten stokk eller snor på tvers mellom, og gjerne i flere høyder. Høyet blir så hengt over disse for å tørke. I riktig regnfulle områder har hesjene vært inne i egne uthus. Hvor lenge man har hesjet er usikkert; forfattere på 1700-tallet hevdet at det var nytt for en del områder i Norge fra omtrent 1750, men Kåre Lunden peker på at hesjingen ser ut til å ha vært en så innarbeidet del av gårdens og bygdenes rutiner at det må ha foregått langt tilbake i tid.

Slåttetiden varte fra starten av juli til slutten av september, og krevde mange hender og mye tid. Sammenlignet med dette var min økt med ljå ikke mer enn en smakebit. Jeg fikk verken vannblemmer, kleggbitt, ble solbrent eller, for å være ærlig, særlig svett (alt dette er vist ting som kjennetegner slåtten). Det var nemlig en kø av pensjonister som ville prøve om de var like flinke med ljåen som i ungdommen. Jeg fikk dermed ikke så mye tid, men jeg fikk mye hjelp til å holde riktig i skaftet, slå gresset og passe føttene. Så var det å rake sammen en god armfull gresset og henge det på hesjen så det kunne tørke, og etterhvert bli vintermat til kua på andre siden av gjerdet.

Som konklusjon må jeg si at dersom jeg virkelig skal oppleve på kroppen hvordan en slått er, må jeg nok gjøre det over flere dager. Men da kan jeg forestille meg at det er hardt arbeid, at jeg vil bli grundig solbrent og at mine tastaturvante fingre vil ha et solid utvalg vannblemmer. Selv om jeg bare fikk en smakebit, var det tydelig når jeg sammenlignet min innsats med pensjonistene, at det å slå er en teknikk man bare kan mestre med trening. Men da går det også raskt, jevnt og riktig elegant for seg.

Kilde til slått:

• Egen praktiske erfaring
• Lunden, K.: Norges landbrukshistorie bd. II, 1350-1814 Frå svartedauden til 17. Mai, Samlaget, 2002.