I de første tiårene etter Napoleonskrigene forandret verden seg raskt. En ny økonomisk verdensorden var på vei. Industrialiseringen var i gang, skip seilte over hele verden med varer, og med nedbygging av tollbarrierer la også politikken til de Vesteuropeiske landene tilrette for vekst i handelen. Dette betydde at varer som på 1700-tallet hadde vært tilgjengelig for noen få, plutselig ble mulig å få tak i i store kvanta, til lave priser, for mange. 

Blant de nye varene som ble mer tilgjengelig var te. Teen var gjennom 1700-tallet blitt kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til Europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina. 

Te nevnes ikke veldig ofte i samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid i Norge. Det synes som om den kanskje var forbeholdt litt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. 

Tilgjengeligheten

Tilgjengeligheten, og utvalget, av te ble likevel klart større fra de siste tiårene på 1700-tallet til de første tiårene på 1800-tallet. Varelister i tollmaterialet viser at det kom mellom 2500kg og 3500 kg te til Christiania i årene fra 1786 til 1794. Deler av denne ble helt sikkert solgt videre til befolkningen i innlandet. For å få ett raskt inntrykk av tilgjengeligheten for folk i Christiania kan vi likevel dele mengden som kom på de 9200 som folketellingen i 1801 forteller at bodde i byen. Resultatet blir at det i disse årene kom te tilsvarende mellom 0,27 kg og 0,38 kg per person.  (Kilde: Historiske toll- og skipsanløpslister)

I 1835 var te blitt mye mer tilgjengelig. Det kom det 33 pund grønn te, og hele 17 668 pund brun te til den nye hovedstaden i Norge. Befolkningen var da vokst til omtrent 18 000. Tilgjengeligheten av te per person var dermed omtrent 0,97 kg.

Utvalget

Utvalget av te hadde også forandret seg. I de siste tiårene på 1700-tallet forteller tollisten og avisannonser at det i all hovedsak var Congo- og Bohe-The å få kjøpt. I Jomfru Truchs tid, på 1830 -40- og 50 tallet var det, i tillegg til congo- og Bohe-The, også Imperial-, Hysan-, Haysansehin og Pouchong-The. Disse kunne kjøpes både i kasser og i ¼ pundspakker fra byens kjøpmenn.

Kontakt med England

At teutvalget i Christiania var både godt og velassortert er ikke overraskende. Christiania hadde mye kontakt med England gjennom handel med trelast. Mange av de mektigste handelsfamiliene var opprinnelig engelske, og flere av disse familienes medlemmer hadde oppholdt seg i England over tid. Mer vanlige folk kjente England og tedrikkekulturen ved at mange av mennene hadde arbeidet som sjøfolk om bord på norske skip som seilte nettopp på England. På landlov i Engelske havner hadde de kunnet bli kjent med te som drikk. Hvilke sosiale lag eller grupper som drakk mest te er vanskelig å vite. Til det må man grave videre i andre kilder. 

Men, en ting vet vi, og det er at til teen kunne man servere kaker. I Jomfru Truchs kokebok fra 1843 finner vi nemlig oppskrift på The-Kage. Navnet forteller tydelig at den skal spises mens man nyter en kopp te. Oppskriften, og mine egne forsøk på å lage kaken, følger under.

The-Kage 

Originaloppskrift:

1 Pot sød fed Fløde vispes stærkt i Skum; deri kommes ½ Pd. Sukker og 12 Æggeblommer, litt Citron og cardemomme; Dette vispes stærkt; heri kommes 20 Lod fiint Hvedemeel. De steges i Papir-former og sættes i en lang Stegepande i ovnen en Stund, Efterat Brødet er udtaget, og blive der staaende indtil de ere tørre.

Moderne mål og fremgangsmåte:

Klok av skade kvartet jeg oppskriften.

Kremen ble pisket stiv. Så hadde jeg i sukker og eggeplommer, sitronskall fra en sitron og en ganske god dæsj (ca ½ ss kardemomme). Vispet ytterligere så det ble stivt. Så siktet jeg i mel, og brukte slikkepott til å røre forsiktig. 

Siden det står papirformer, brukte jeg likeså godt muffinsformer i papir, middels størrelse. Hadde i ca 1 ½ s røre i hver.

Steketemperatur og tid er alltid vrient med de gamle oppskriftene. Jeg lurer litt på om det stort sett er ved stekingen jeg bruker å gjøre mest feil. Uansett; siden det står  at de skal inn ca. 15 min etter at brødet er tatt ut (altså; av gammel brødovn, litt som en italiensk pizzaovn), så tolker jeg det dit hen at det skal være en ikke for varm ovn. 

Når jeg nå skriver ”første forsøk” skjønner du at det ikke gikk gå greit. Første forsøk var på ca 150 C i 30 minutter. Jeg stakk forsiktig en strikkepinne, og alt så bra ut. Så tok jeg dem ut. Og så punkterte de. Eller de falt sammen. 

Nytt forsøk. Denne gangen 50 min på 150C. Men, jeg kom på at mye av denne røren var sukker, så kanskje den oppførte seg litt som marengs..? Denne gangen lot jeg derfor tekakene avkjøle seg –i- ovnen, med ovnsdøra litt åpen. Etter vel en time tok jeg dem ut. Og de punkterte ikke!

Smaken (også på de som alt sammen) er god, og ikke all for søt. Dette er småkaker med mye fuktighet, sitronsmaken kommer godt til, og fungerer bra sammen med en skygge av kardemommesmak. Dette er en ypperlig kake å spise mens man nyter sin te.