Toll-listene fra 1700-tallet: Slik var Norges tømmerhandel

Christiania havn med tømmer (Foto: Nationalgalleriet)
Christiania havn med tømmer (Foto: Nationalgalleriet)

Om du skal til London i løpet av sommeren og bestiller deg en øl ved baren i en pub bygget en gang på 1700-tallet, så skal du trampe litt ekstra i gulvplankene og stryke litt på bardisken, vinduskarmen eller bjelkene. De er nemlig norske (altså, forutsatt at de ikke har blitt byttet på de siste vel 250 årene. Og overraskende ofte har de faktisk ikke blitt det.).

Til å måle tømmeret (Foto: Berg, Roger)
Til å måle tømmeret (Foto: Berg, Roger)

Trelasteksporten

Trevirket du banker på var for om lag 250 år siden et gran eller furubord på mellom 1 ¼ og 1 ½ tomme tykt og verdsatt til 10 riksdaler per 100 bord. Dette var ett av bordstørrelsene det ble eksportert mest av fra Oslo i 1788, faktisk 519 400 stykker. De var blant mange varer som i økende grad ble handlet i og mellom Europeiske land og regioner.

Gjennom store deler av 1700-tallet hadde norske tømmervarer om lag 80% av det sivile markedet for tømmer i Storbritannia. Britene hadde selv gjennom 1500- og 1600-tallet avskoget stadig større deler av øyriket, og var på slutten av 1600-tallet blitt avhengig av import av tømmer fra utlandet. De importerte særlig eik fra Russland for marinens behov, og fra Norge, og da særlig Østlandet importerte de furu og gran for det sivile markedet.

”Christiania deels” fra rot til brygge

Britene kjøpte bare den ypperste kvaliteten, og ”Christiania deels” (bord) var regnet som det beste. Dette var furubord som var lange, rette og kvistfrie. Den nøyaktige lengden, bredden og tykkelsen varierte likevel stort sett fra år til år (og gjør det skikkelig vanskelig å lage noen overordnet statistikk.

Christiania som trelasteksporterende by hadde vokst frem i løpet av 1700-tallet, og hadde sin storhet i siste halvdelen. Tømmeret kom fra innlandet, gjerne Østerdalen, og var blitt fløtet ned Glomma til Øyeren, der det ble saget til bord. På vinteren ble bordene så fraktet med hest gjennom Østmarka til Christiania, der de ble stablet på bordtomtene ved havnen.

Bordtomtene på slutten av 1700-tallet strakk seg fra Barcode-området i Bjørvika og til der legevakta og Anker hotell er i dag. Der lå de mange meter i høyden, de høyeste visstnok 7 meter. De lå over vinteren over og tørket, før de ble lastet om bord på skip og fraktet ut. I 1788 gikk 88% av Christianias bord til Storbritannia, 6% til Frankrike, 0,1% til Nederland og 6% til Danmark. De beste trevarene gikk til Storbritannia, sekunda vare gikk til Frankrike, veldig spesialiserte varer gikk til Nederland. Og til Danmark gikk de billigste og dårligste trevarene.

 

Utsikt mot Vækerø
Utsikt mot Vækerø

Det som ble ført ut av tømmervarer var ikke råvarer, slik det gjerne har blitt fremstilt i de tidligere historiebøkene.

I stedet var det videreforedlet så langt det praktisk var mulig gitt 1700-tallets begrensninger. Tømmerstokkene ble saget til om lag 22 ulike slag; et mangfold av bord, plank og mindre/ tynnere sorter. I praksis var dette trevarer som var klart til å spikre det opp når det kam frem til markedet. Å videreforedle det mer, til f.eks. bord eller stoler ville i praksis være vanskelig med transporten slik den var. Dette var tross alt før IKEA, så flatpakking var ikke et realistisk alternativ.

Bruken i Storbritannia 

I Storbritannia var de norske bordene helt nødvendige for infrastrukturen, og var slik en viktig støtte for den Industrielle revolusjon. Det ble brukt til brygger og havner som tilrettela for økte global handelen som Storbritannia, til fabrikker og arbeiderboliger, og møbler i disse, til pakkasser til å frakte varene som ble laget i fabrikkene, skåret til støpeformer, brukt som bærebjelker i gruvene og til og med plank til likkister.

Så hva forteller disse bordene av gran og furu mer overordnet?

I seg selv er det jo morsomt at det meste av det som er bygget i Storbritannia gjennom hele 1700-tallet er holdt oppe av norsk forskalingstømmer. Slik sett kan vi med glimt i øyet si at når Statens pensjonsfond utland (aka. Oljefondet) har kjøpt eiendommer langs Oxford Street, så kjøper de jo bare tilbake litt av Norge.

Mer alvorlig er de norske tømmervarene tydelig uttrykk uttrykk for økt handel mellom europeiske land og regioner som skjedde i den førindustrielle perioden. Denne handelen gjorde det mulige å spesialisere produksjonen, og slik øke profitten. England og det norske tømmeret er slik idealeksemplet. Ved å belage seg på norsk leveranse av tømmer til sivile formål, (og russisk til militære) trengte ikke Storbritannia selv å være selvforsynt på tømmer til dette.

Den inter-europeiske handelen var ikke bare i tømmer, men også korn, tekstiler og i stadig økene grad også alle slags ferdigvarer. Sammen gjorde dette at land i gradvis større grad kunne fokusere produksjonen på områder og næringer de hadde et fortinn på. For Norge var det bl.a. tømmer (men også fisk og metaller og shipping), for Storbritannia var det i stadig økende grad industri. 

 

Denne teksten var utgangspunkt for episode 3 av Østlandssendigens Sommerserie om 1700-tallet (sendt 11.7.2016)

Vil du selv se på hvaslags varer som ble handlet på 1700-tallet? se mer på nettstedet toll.lokalhistorie.no