Skrevet av Ove Olsen Sæle, førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet

Vi lever i en pluralistisk tidsalder. Det er ikke lenger Den norske kirke som besitter definisjonsmakten hva angår tro, holdninger og verdier i det norske samfunn. Det moderne mennesket er blitt fristilt kristendommens metafysikk; den enkelte er overlatt til seg selv i sin streben etter identitetsdanning. I sin iver etter å fristille seg kirkemaktens kollektive livstolkninger, står mennesket tilbake uten noen felles ideologisk ledestjerne. Det er dømt til å fritt måtte forstå og fortolke sin oppgave og mening i denne verden.

Et slikt ideologisk frigjøringsprosjekt har gjort mennesket friere, men samtidig vil mange hevde, på paradoksalt vis, også mer ensomme og fremmedgjorte i sin egen samtid hvor ulike livssyn og virkelighetsfortolkninger hevder krav på sannheten. En ensomhet som oppstår fordi som Helge Alfred Olsen oppfatter det, er uttrykk for «et kollektivt hukommelsestap i moderniteten».  I en slik moderne verden uten en felles ideologisk overbygning, er mange mennesker på leit etter en dypere, eksistensiell mening og livspraksis.

Én slik praksis er å se seg tilbake og koble seg på den gamle religiøse pilegrimstradisjonen. Å delta på en religiøs pilegrimsvandring kan fylle tomrom med livsmening, gi håp om en fremtidig tilværelse i forlengelsen av vårt forgjengelige liv. Levd liv som på eksistensielt vis erfarer dødskreftene. Ledemotivet for den klassiske religiøse vandringstradisjonen har nettopp vært forestillingen om at vi bare er på gjennomreise, på vei mot en ny og bedre verden. Det er også denne ide om «å være fremmed i verden» som språklig kommer til uttrykk i begrepet «pilegrim», idet det latinske «peregrinus» betyr «en fremmed», «utlending» eller «vandrer». Utgangspunktet for den tradisjonelle pilegrimsvandringen er forestillingen om at mennesket er på jordisk visitt, på vei til paradis. Et tydelig symbolsk uttrykk for den religiøse pilegrimens reise som en åndelig og hellig danningsreise, med alltid en hellig hensikt og et hellig mål i sikte.

Den religiøse pilegrimstradisjonen har i dag fått en renessanse i Norge og ellers i Europa, en moderne utgave som synes å være et uttrykk for dagens menneskers behov for religiøs revitalisering og nyorientering, i forhold til vår tradisjonelle kristendom der pilegrimskulturen har stått sterkt. Det har også ført til et oppsving for en kirkelig, konfesjonell og institusjonell norsk pilegrimspraksis. Nidarosdomen inngår i dag blant de store pilegrimsmålene i Europa. Vi har eget pilegrimskontor i Trondheim, egne pilegrimsprester og har i dag et utbredt etablert pilegrimsvandringstilbud innenfor kirke, skole og kristent organisasjonsliv. En slik religiøs nyorientering kommer til uttrykk ved at stadig flere søker etter det religiøse på mer konkrete, kroppslige måter. Som Irene Trysnes påpeker: Kristendommen i den vestlige verden har «endret seg fra et kognitivt dogmatisk fokus til å vektlegge opplevelser, personlige erfaringer og religiøs selvutvikling» (2012, s. 34). Eller som Siv Ellen Kraft påpeker: det moderne pilegrimsprosjektet utgjør et ritualet som søker de autentiske og enkle kroppslige erfaringer, i vekselspill med det symbolske og abstrakte (2007, s. 50).

Men det er ikke bare tale om en religiøs nyfortolkning, det er like mye tale om at vår tids sekulære tidsalder åpner opp, og gir behov for, alternative vandringsmotiver til de religiøse (Kaelber, 2006). En sekulære tidsalder hvor tro og religiøsitet i større grad er sekularisert, privatisert og pluralistisk. Dagens pilegrim er derfor ingen ensartet eller stabil størrelse, men dynamisk og flytende (Vistad 2012). Det skyldes ikke minst ytre, strukturelle og materielle samfunnsendringer, ifølge sosiologen Lutz Kaelber, hvor man kan lese fremveksten av den moderne pilegrimsvandringen i lys av framveksten av reisetrender i Europa i nyere tid, hvor reise og turisme er blitt mer mulig og utbredt. På grunn av 1900-tallets masseturisme, har vi fått overgangen til en mer marginal reisevirksomhet hvor den enkelte deltar utfra ulike og personlige motiv. Dette ser vi over hele Europa.

Kjell Skartseterhagen viser til at den moderne norske pilegrimens praksis kan være religiøst motivert, men den kan like fullt uttrykke et grunnleggende behov for å «bli innfelt» i naturen, om å finne tilbake til kulturelle og historiske røtter eller bare speile en mer generell søken eller lengsel. Skartseterhagens studie, hvor han samlet ulike kilder for norsk pilegrimsvandring i perioden år 1990 til år 2000, viser at de fleste deltok utfra en generell søken (163 kilder), noen færre utfra kristne trosmotiv (144), mens 74 kilder oppga kultur-/historiske motiv og 69 oppga natur-/miljømotiv.

Kraft (2007) har analysert Prinsesse Märtha Louise og Ari Behns bok Fra hjerte til hjerte, som tematiserer en firedagers pilegrimstur som de gjennomførte i tilknytning til sitt bryllup i Trondheim i 2002. Hun hevder deres pilegrimsreise er et tidstypisk eksempel på den moderne pilegrimen og pilegrimsreisen. Her er bots og syndstilgivelse som motiv borte, og kirken spiller en marginal rolle. Men det er likevel like fullt et rituelt og dannende identitetsprosjekt, forskjellen er at de danningssymboler som vandringen representerer, heftet til ens identitet, ikke lenger er dominert av en felles kirkelig norminstans.

En nyere dybde-studie av Helge Alfred Olsen av ti pilegrimer som vandret pilegrimsleden til Nidaros, begrunner denne ulikt. Olsen tegner opp to motsatte hovedmotiver, «flow» og «anamnesis». Det første henspiller på psykologen Mihaly Csikszentmihalyius arbeider hvor flow/flyt er uttrykk for helhetlige tilstandserfaringer. Den moderne pilegrimen oppfattes da som et individuelt religiøst prosjekt «med fokus på langsom tid, refleksjon og åndelig opplevelse» (Jensen, 2014, s. 76). Anamnesis, som kan oversettes med «erindring», et begrep hentet fra Hervieu-Léger, henspiller på at en slik vandring også er uttrykk for et behov for å «reaktualisere tidligere skikker og tradisjoner» (ibid.).

Jeg har vært med å utvikle et bachelorstudium i kristendom og idrett som har inneholdt krav hos studentene til å delta på, og reflektere omkring, moderne pilegrimsvandring. I dette prosjektet har både flow og anamnesis kommet til uttrykk. Det var selvsagt flere overgripende målsetninger med et slikt studium, hvor pilegrimsvandringen inngikk som et ledd, jf. fra studieplanen: «favne om både den faglige kompetanse, ferdighetsutvikling, personlig danning, yrkesmessig kvalifisering, og å tydeliggjøre møtepunkter mellom de to fagene» (Sæle, 2012, s. 15). Formålet var også å gi studentene en teoretisk innsikt og praktisk kompetanse som skulle ha betydning for «deres positive opplevelse av skaperverket», «hjelp til livs- og kulturtolkning og til naturforvaltning og bidra til deres danning som oppdragere og kulturformidlere» (ibid.). Et tydelig trekk ved disse pilegrimsturene, var at de hadde en tydelig kristen profil og at de var tett knyttet opp til friluftslivet. Nå er det for så vidt ikke noe nytt at friluftslivet har historisk inngått, og blitt forstått, i tilknytning til det religiøse felt, eller hvor det religiøse perspektivet er blitt forent med naturperspektivet, noe blant annet speidertradisjonen er et eksempel på (Tordsson, 2005, Schaanning, 2015).

Samtidig viser prosjektet, utfra egne erfaringer, at studentenes egne religiøs (kristne) ståsted og bruk av kristne symboler også er noe som blir utfordret i møte med vår moderne tid, og ikke minst i møte med en sanselig og naturnær praksis (Sæle, 2012, s. 17): "Min erfaring fra disse pilegrimsturene er at studentene blir utfordret på flere nivå, ikke minst i forhold til tradisjonelle og moderne religiøse/filosofiske forestillinger og praksiser. De synes å bli mer bevisst sitt forhold til konvensjonell kristendom, men også i forhold til ulike syn og tilnærminger til mennesket og natur".

Moderne pilegrimsvandring kan være så mangt, noe denne teksten har formidlet. Det er en kulturell virksomhet som speiler en «flytende» - noen vil også si manglende - ideologisk tidsalder, hvor kristendommens dogmer ikke lenger er enerådende. En sekularisering som har ført til oppblomstring av pilegrimsvandringen, i form av religiøs revitalisering og nytolkning, men også en vandringspraksis med klare ikke-religiøse motiver knyttet til seg. Symbolene er gjerne ulike, men den moderne pilegrimsvandringspraksisen har likevel noe felles, de moderne pilegrimene lengter etter og søker mot noe sublimt og transcendent på en svært konkret og kroppsestetisk måte.

Kilder

Jensen, Roger. 2014. Pilegrim. Lengsel, vandring, tenkning – før og nå. Oslo: Novus forlag.

Kaelber, Lutz. 2006. Place and Pilgrimage, Real and Imagined. I Swatos H. William Jr. (red.). On the road to being there. Studies in Pilgrimage and Tourism in Late Modernity. Boston: Brill.

Kraft, Siv Ellen. 2007. En senmoderne pilegrimsreise: prinsesse Märtha Louise og Ari Behns Fra hjerte til hjerte I Ingvild Sælid Gilhus & Siv Ellen Kraft (red). (s. 40-50). Religiøse reiser. Mellom gamle spor og nye mål. Oslo: Universitetsforlaget.

Olsen, Helge A. 2011. «Det er på veien det skjer, tror jeg...»: En religionsvitenskapelig undersøkelse av moderne pilegrimer til Nidaros. Masteroppgave. NTNU: Trondheim.

Schaaning, Espen. 2015. Speiding og religion. Kirke og kultur, s. 396-416. Nedlastet fra nettsiden https://www.idunn.no/kok/2015/04/speiding_og_religion

Skartseterhagen, Kjell A. 2003. Pilegrim eller omstreifer? En empirisk studie. I Leif Gunnar Engedal, & Vider L. Haanes (red.), Kirke i oppbrudd og forandring. Aktuelle perspektiver på norsk kirkevirkelighet (s. 33-46). Oslo: Tapir akademiske forlag.

Sæle, Ove Olsen. 2012. Da Gud kom på banen: bachelorstudium i kristendom og idrett. Kroppsøving, s. 14-17. LFF.

Tordsson, Bjørn. 2005. Fritid, friluftsliv og identitet. I Reidar Säfvenbom (red.). Fritid og aktiviteter i moderne oppvekst. (s. 162- 186). Oslo: Universitetsforlaget.

Tordsson, Bjørn. 2010. Friluftsliv, kultur og samfunn. Oslo: Høgskoleforlaget.

Trysnes, Irene. 2012. Å campe med Gud: en studie av kristne sommerstevner på Sørlandet. Oslo: IKO-forlag.

Vistad, Guro Kristiane Berge. 2012. Den norske pilegrimsrenessansen: En analyse av tilretteleggere, interessenter og prosesser. Masteroppgave. NTNU: Trondheim.