Risikovurdering er rett og slett en systematisk tilnærming av hva som kan skje og hva som eventuelt blir konsekvensen dersom det skjer. Likevel er risiko vanskelig å vurdere, fordi det er subjektivt hva som oppfattes som risiko.
Risikovurdering er rett og slett en systematisk tilnærming av hva som kan skje og hva som eventuelt blir konsekvensen dersom det skjer. Likevel er risiko vanskelig å vurdere, fordi det er subjektivt hva som oppfattes som risiko.

Risiko er mindre ekstra­ordinært enn du tror!

Ikke la deg lure av avisenes store typer om risiko og fare – de fleste av oss vurderer risiko hver eneste dag i en eller annen form uten å tenke over det.

Det vanskelige risikobegrepet

I forrige innlegg skrev jeg om å være pasient hjemme. Det er mye mer igjen å si om det temaet, og derfor skal jeg definitivt komme tilbake til det. I dette innlegget skal jeg likevel skrive om to av mine yndlingsbegreper, nemlig risiko og risikopersepsjon. 

Jeg skal først snakke litt om begrepet risiko, og så skal jeg vise hvordan det er relevant for hjemmetjenesten.

Risikovurderinger i arbeidslivet

Før jeg ble stipendiat jobbet jeg som inspektør i Arbeidstilsynet. Som inspektør gikk jeg på tilsyn og snakket om arbeidsmiljø - helse, miljø og sikkerhet. I så godt som hvert eneste tilsyn spurte jeg etter skriftlige risikovurderinger, for norsk lov sier at alle arbeidsgivere skal gjøre alt de kan for å beskytte sine ansatte for risiko. For å gjøre det må man jo vite hva det er man skal beskytte seg mot. Mange virksomheter hadde skriftlige risikovurderinger å vise meg, pluss i margen til dem, men ikke så rent få hadde ikke et forhold til risiko i det hele tatt.

«Vi jobber ikke med noe farlig her» kunne de si, så derfor har vi ingen risikovurdering. 

Jeg ville da klø meg litt i hodet, for hadde vi ikke nettopp snakket om at de for eksempel arbeidet på tak, kjørte mye bil, jobbet med vibrerende verktøy, har kniv som arbeidsverktøy, jobber med utagerende mennesker i krise og lignende. Jeg tenkte at her kunne det jo absolutt skje noe med uønskede konsekvenser.

Risikovurdering er rett og slett en systematisk tilnærming av hva som kan skje og hva som eventuelt blir konsekvensen dersom det skjer. Likevel er risiko vanskelig å vurdere, fordi det er subjektivt hva som oppfattes som risiko.
Risikovurdering er rett og slett en systematisk tilnærming av hva som kan skje og hva som eventuelt blir konsekvensen dersom det skjer. Likevel er risiko vanskelig å vurdere, fordi det er subjektivt hva som oppfattes som risiko.

Det gikk mer og mer opp for meg at selve ordet risiko ble assosiert av dem som noe ekstraordinært farlig. I jobben som tømrer, for eksempel, der er det mange tunge løft, vibrerende verktøy som bor, verktøy der en kan kutte seg og stikke seg og ikke sjelden jobber en også i høyden. Men på en eller annen måte var det som om jobben de gjorde hver dag og som de var trente på ikke innebar risiko. 

Risiko er både abstrakt og helt konkret

 Jeg tror at de arbeidsgiverne som mente de ikke hadde risiko, satte likhetstegn mellom risiko og hyppige hendelser. At risiko betyr ekstraordinær fare og at når ting går bra, så har en ikke risiko.

Jeg tenkte annerledes.  Å vurdere risiko handler om å se for hva som kan skje og konsekvensene av det. Når en tenker over dette, vil en også samtidig forholde seg til noe her og nå: "Hva er egentlig situasjonen her? Er det noen sider jeg ennå ikke har tenkt over?"

Slik kan risiko være noe helt håndfast og konkret noe. 

Vi gjør vurderinger av risiko ofte helt automatisk

Ofte gjør vi disse vurderingene helt automatisk. For eksempel er det januar, vinter og kaldt ute nå. Her i Stavanger kan det bli ganske isete på fortauene, og da vil de fleste av oss gå litt saktere, ta litt kortere skritt, kanskje gå litt flatere og ikke sette hælen ned først. Dette skjer helt automatisk. Vi ser, vi føler, vi handler.

Når vi kjører vil, tar vi på oss bilbelte. Det er påbudt fordi staten har vurdert risikoen for oss og mener at sannsynlighet og mulig konsekvens er for høy til å la være å bruke belte.

Å drikke alkohol er et annet eksempel. Dagens kostholdsråd er omdiskutert med tanke på at staten sier at ingen mengde alkohol kan anses som trygg. Likevel mener veldig mange av oss at vin og øl er så kulturelt viktig for oss at vi likevel ønsker å drikke noen glass. Da sier vi oss kanskje ikke uenige med de offentlige kostholdsrådene, men vi legger til våre egne subjektive meninger og ser risikobildet ulikt. 

Å hoppe i fallskjerm, eller fra fjellknaus til fjellknaus for den saks skyld, vil for noen være uaktuelt. For andre vil det gi et rush av adrenalin og glede. Igjen har vi ulik oppfattelse av hvordan vi skal vurdere en situasjon. Vi har lagt til våre egne meninger, tidligere erfaringer og preferanser.

Dette siste her syns jeg er kjempeinteressant, og midt i smørøyet for hvor jeg vil i dette innlegget.

Risikopersepsjon er å legge til egne vurderinger

I prosjektet mitt bruker jeg fagordet risikopersepsjon om denne variasjonen av hva som oppleves som farlig og mulig skadelig. I tilsynene ville jeg mene som inspektør at jeg kunne liste opp en ganske lang liste over ting som kunne gå galt og dermed kunne føre til små og store personskader. De hadde en helt annen oppfatning. Kanskje jeg overdrev eller kanskje de underdrev, men en ting var i alle fall helt sikkert. For å snakke om disse tingene og bli i stand til å håndtere risikoen på en god måte, måtte vi bygge en felles forståelse av hva som var tilfellet og hva som stod på spill. Og ikke minst måtte vi sammen finne ut av hvor vi skulle, altså hva var et godt resultat.

Risikovurderinger i hjemmetjenesten

Jeg kan her gå over fra tømrerbransjen til hjemmetjenesten og pasientsikkerhet, som jo er det feltet jeg forsker på. I hjemmetjenesten skal det ytes helsetjenester av god kvalitet. Dette skal sikre at personen kan fortsette å bo hjemme på en trygg måte. Men hva er trygt, og hva er god kvalitet?

Riktig medikamenthåndtering er kun en av mange risikovurderinger som gjøres av hjemmetjenesten daglig.
Riktig medikamenthåndtering er kun en av mange risikovurderinger som gjøres av hjemmetjenesten daglig.

Vi kan være enige om at riktige medisiner i riktig dose, til riktig tid og til riktig person er viktig. Feil her er ikke subjektivt. 

La oss heller si at vi ser for oss en person som absolutt trenger hjelp til personlig hygiene, men som ikke tar imot den av hjemmetjenesten. Hva er da mest riktig vurdering av risikoen i det tilfellet? Personen kan bli syk, eller personen vil bli uglesett på butikken eller dagsenteret, fordi han eller hun lukter og ikke ser stelt ut. Det er det nok stor sannsynlighet for og konsekvensen er ikke helt ubetydelig sosialt, altså forhøyet risiko. 

Men likevel, personen selv opplever ikke dette som et problem og ønsker ikke at noen skal hjelpe ham eller henne, og stadige spørsmål om bistand gjør at personen opplever sine grenser og integritet invadert. Sannsynligheten for dette er også ganske høy, og den personlige konsekvensen av å ikke bli lyttet til er ubehag og utrygghet hos pasienten. 

I slike tilfeller må de som jobber i hjemmetjenesten vurdere alle disse tingene og lande på et valg for hvordan de skal opptre overfor pasienten. Råd kan gis, men det kan uansett ikke tvinges og hjelpen skal og må oppleves som god å få.

Arbeidslistene fordeles mellom de ansatte på jobb fra dag til dag, og består av gjøremål og estimert tid.
Arbeidslistene fordeles mellom de ansatte på jobb fra dag til dag, og består av gjøremål og estimert tid.

Et annet eksempel fra hjemmetjenestens verden er prioriteringer blant pasientene. 

Alt kan skje når som helst

Da jeg intervjuet helsepersonellet og ledere i tre kommuner var det én ting alle la vekt på: Alt kan skje når som helst, og det gjør det. At en sykepleier, helsefagarbeider eller assistent låser seg inn i et hjem og finner den som bor der i dårlig form er for eksempel ikke uvanlig. Da må dette håndteres kjapt og trygt, både for den dårlige pasienten og pasientene som venter etterpå.

Hjemmetjenesten har en arbeidsliste basert på vedtak fra kommunale forvaltningskontor. Der står det hva tjenesten går ut på og det er estimert tid. Basert på denne informasjonen har hver ansatt en arbeidsliste for dagen. Det er ofte lite slakk i disse listene med tanke på tid hos og imellom hver pasient.

Når hjemmetjenesten treffer dårlige pasienter må det derfor gjøres kjappe vurderinger av hvem som kan og ikke kan vente av de neste pasientene på listen.

Slike vurderinger som de to eksemplene jeg kom med over, står hjemmetjenesten i daglig. Og flere til!

Risiko er ikke så ekstraordinært

Jeg kaller dette risikovurderinger. Jeg kaller også det å oppfatte situasjonene med alle dens vinklinger og tolkningsmuligheter for risikopersepsjon. Helsepersonellet vil kanskje kalle det noe annet, som klinisk blikk, kvalitet, omsorg, prioriteringer, profesjonalitet eller tilpasninger.

Hjemmetjenesten må til enhver tid være forberedt på at pasientene de møter hjemme kan være i svært dårlig form og trenger langt mer hjelp enn planlagt for i arbeidslistene.
Hjemmetjenesten må til enhver tid være forberedt på at pasientene de møter hjemme kan være i svært dårlig form og trenger langt mer hjelp enn planlagt for i arbeidslistene.

Det viktige her er, uansett hva en kaller det, at disse situasjonene kommer fram i lyset, slik at vi kan lære mye mer av hvordan helsepersonellet tenker, vurderer, tilpasser seg og diskuterer sammen. På den måten lærer vi mer om hva som fungerer godt, og da kan vi ta det med oss videre og gjøre enda mer av de tingene. På fagspråket kalles dette resiliens, adaptive capacity (ja, jeg vet, engelsk) og Safety II (mer engelsk).

Det bringer meg videre til spørsmålet hva lærer vi mest og best av – å lære av feil eller lære av det går bra? Forbedrer vi kvaliteten og forebygger vi hendelser med barrierer, retningslinjer og skjemaer – eller vil det kunne også være til hinder for gode tilpasninger? Det er ikke noe lett svar på dette, og mest sannsynlig vil en kombinasjon være bra.

Dette skal jeg snakke mye mer om i de kommende blogginnleggene mine.

Powered by Labrador CMS