Jeg rapporterte forrige gang om at de satellittbaserte målingene satte ny januar-rekord for global temperatur i troposfæren. Nå er også de bakkebaserte målingene og reanalysene på plass. Og enten de heter ERA5 eller GISS eller JMA eller NOAA så ble svaret det samme – dette ble den varmeste januar måned som er registrert, globalt sett. 2024 har som ventet startet ut betydelig varmere enn fjoråret (2023), og faktisk også litt varmere enn det store El Niño-året 2016. 

Vi kan dessuten melde her at februar har startet enda mye varmere, sett i forhold til alle tidligere år i måleserien:

Den pågående El Niño toppet seg i desember med verdien 2,0 på ONI-skalaen. Dette er dermed en stor El Niño, men ikke superstor som den i 2015/2016 (2,6) eller 1997/1998 (2,4).  

Varmen i havet 

Vi får benytte anledningen her til å runde av rekordåret 2023 med et blikk på varmen i havet. Tallene fra ARGO-bøyene for fjerde kvartal har allerede kommet, og dermed har vi hele 2023 på plass:

Skvulping i Stillehavet

La oss også kvittere ut 2023-regnskapet for den lange svingningen Pacific Decadal Oscillation (PDO) i Stillehavet. Som vi ser av figuren, så har PDO vært overveiende negativ siden årtusenskiftet:

Dette gjenspeiler seg blant annet i hvordan den globale havnivåstigningen har fordelt seg regionalt. Altimeter-satellittene begynte å måle havnivået med radar-høydemåler tidlig på 1990-tallet, og en stadig mer negativ PDO gjenspeiles i at havoverflaten har blitt stuvet opp vest i Stillehavet, mot Filippinene, Indonesia og New Zealand:

Et annet moment er at negativ PDO kan ha holdt litt igjen den globale temperaturøkningen i atmosfæren de to første tiårene av 2000-tallet. 

Klimafølsomheten - enda en gang 

Så over til den vitenskapelige publikasjonen som jeg har lest denne uken. Det gjelder Modak & Mauritsen: «Better-constrained climate sensitivity when accounting for dataset dependency on pattern effect estimates» (EGU Atmospheric Chemistry and Physics, 2023).

Her er forfatterne på jakt etter etter likevektsklimafølsomheten (ECS = Equilibrium Climate Sensitivity). Denne parameteren trenger egentlig noen tusen år for å utfolde seg i praksis, men det er likevel av interesse å estimere den ut fra ca. 150 år med temperaturmålinger ved overflaten og noen tiår med målinger av den totale varmemengden i klimasystemet. Direkte beregninger av ECS basert på målingene hittil, har tradisjonelt gitt nokså lave verdier (under 2,5 grader). Klodens evne til å kvitte seg med overskuddsvarme, avhenger imidlertid i noen grad av hvor varmen befinner seg («the pattern effect»), og de to siste tiårene har altså vært preget av negativ PDO. Den nye artikkelen prøver å hensynta denne effekten i sitt ECS-estimat.

Når de har kvernet seg gjennom tallene sine, så ender forfatterne opp med et nytt estimat for likevektsfølsomheten på ECS = 3,2 grader. Usikkerheten er fortsatt svært stor, men forfatternes nedre grense for ECS på 1,8 grader er noe «strammere» enn de publikasjonene som ble brukt i IPCC6-rapporten.

I sin oppsummering av tilgjengelige publikasjoner og metoder for noen år siden, publiserte IPCC6 i sin hovedrapport 3 grader som sitt beste estimat for klimafølsomheten ECS. Dette synes fortsatt å være en fornuftig verdi, sett i lys av publikasjonene som har kommet etter at IPCC6 avsluttet sitt arbeid. 

Og det var alt for denne gang. Vi ses igjen i her på bloggen i mars.