Hei igjen. 

Den siste uken i mars tok astronomer og ESA-ansatte farvel med Europas romteleskop Gaia. Gaia har vært en arbeidshest, og holdt ut i 10 år der ute ved Lagrange-punkt L2. Gaia har nok ikke laget like fancy bilder som romteleskop-kollegene Hubble og James Webb, men har hatt som hovedoppgave å gjøre noe så «enkelt» som å måle opp stjernenes posisjoner på himmelen svært nøyaktig. 

Og ved gjentatte målinger gjennom mange år, samt utnyttelse av den store diameteren i Jordas (og L2-punktets) bane rundt sola, så har man også fått unik innsikt i hastighets-vektoren til de mange stjernene som Gaia har målt.  

De siste signalene fra ESAs operasjonssenter ESOC i Tyskland ble sendt til Gaia 27. mars i år. Romsonden ble flyttet ut i en bane som ikke vil innebære noen fare for de andre romtelskopene i L2, og kommunikasjonssystemet og hoved-computeren ombord ble deretter slått av.     

ESA har vært veldig fornøyd med bruken av Gaia-data i astronomi-miljøene rundt om i verden. Observasjonene fra Gaia har vært benyttet i utallige vitenskapelige publikasjoner opp gjennom årene.

Global temperatur og strålings(u)balansen

Global temperatur ser ut til å ha bitt seg fast nær 1,5 grader over før-industrielt nivå. Til tross for at vi nesten hadde La Nina i Stillehavet ved årsskiftet, så har temperatur-kurven nektet å falle noe særlig. Og rundt vårjevndøgn snuste faktisk 2025 på varmerekorden for denne dagen, slik vi ser i denne figuren fra klimatjenesten i Copernicus-programmet:

En artikkel som jeg lyst til å snakke om i dag, er Allan & Merchant: «Reconciling Earth’s growing energy imbalance with ocean warming» (Environ. Res. Lett. 20 (2025)).

Økningen i klimagasser skal som kjent sakte øke Jordas strålingsubalanse mot verdensrommet, men de siste tiårene har utviklingen i strålingsubalansen og gått langt raskere: 

«A doubling of Earth’s energy imbalance from 0.6 ±0.2 Wm−2 in 2001–2014 to 1.2 ±0.2 Wm−2 in 2015–2023 is primarily explained by increases in absorbed sunlight related to cloud-radiative effects over the oceans.»

Reduksjonen i skydekket har vært særlig tydelig i havområdene utenfor California og Namibia.

Den økte strålingsubalansen har vært tydeligst observert i måleserien fra de satellittbaserte CERES-instrumentene. Den store europeiske reanalyse-modellen ERA5, som er svært god når det gjelder å estimere daglig global temperatur på basis av observasjonener, synes ikke å være like god når det gjelder skyer og utstråling. Ifølge CERES-målingene samlet kloden ekstra mye varme i 2023:

Flere andre publikasjoner har nylig kommet for å diskutere de sterke varmerekordene som ble notert for global temperatur i 2023 og 2024. Et gjennomgående tema i disse artiklene, er at rekorden i 2024 lett lar seg forklare ved at alle effektene (drivhusgasser, solaktivitet, ENSO, skips- og industri-aerosoler) dro i samme retning. 

I etterkant er det varmerekorden i 2023, året som jo startet med Stillehavet i La Nina-tilstand, som er bemerkelsesverdig.

Dette ser vi også i følgende figur, som er hentet fra et preprint (ikke ferdig publisert artikkel) fra Foster & Rahmstorf, der de omtaler en akselerasjon i den globale temperaturkurven. 

Den øverste figuren (a) viser fem forskjellige kurver for global temperatur, men den nederste figuren (b) har prøvd å ta bort kjente effekter av ENSO, solaktivitet og vulkaner. Vi ser da at 2023 ligger noe høyere enn 2024:

Ignosfæren?

En annen interessant artikkel, er Anel, Cnossen et al: «The Need for Better Monitoring of Climate Change in the Middle and Upper Atmosphere» (AGU Advances, Feb. 2025).

Her setter de søkelyset på de antropogene drivhusgassenes påvirkning på den midtre og øvre atmosfæren (stratosfæren, mesosfæren, termosfæren). Mens drivhusgassene pumper opp troposfærens temperatur og høyde, så bidrar de samtidig til lavere temperatur lenger opp i atmosfæren. 

Kaldere luft der oppe, gjør at atmosfærens utstrekning krymper. Et av resultatene blir mindre luftmotstand, og dermed noe lenger levetid for satellitter som er på vei ned. 

Samtidig har solaktiviteten en sterk og varierende påvirkning i disse høydene. Akkurat i år opplever vi høy solaktivitet med mange satellitter som bremses raskt opp, og dermed faller ned raskere enn eierne hadde håpet.

Et av budskapene i artikkelen er at det går mot slutten for mange av de satellittene (ICON, AIM, AURA, TIMED) som lenge bidratt til vår innsikt i denne delen av atmosfæren:

«As for the mesosphere, only eight missions are currently monitoring this layer, with seven over their expected end of life. Three of them are older than 20 years and only one mission (ALTIUS) is funded to be launched in 2026. The thermosphere is being observed by nine missions, of which seven are over their expected end of life.»

Jeg husker at en gammel forsker en gang kalte disse høydelagene i atmosfæren for «ignosfæren». Kanskje er vi på vei tilbake dit …

Fra Barentshavet til Kina

Den siste artikkelen som skal omtales her i dag, er Tianli Xie et al: «Sea ice reduction in the Barents–Kara Sea enhances June precipitation in the Yangtze River basin» (The Cryosphere, 2025). 

Jeg nevnte her på bloggen for noen år siden at det var stor interesse i Japan for en mulig sammenheng mellom sjøisen i Barentshavet/Karahavet og vinterstormer i Japan. 

Også kinesiske forskere leter etter sammenhenger mellom sjøisen nord for Sibir og været i hjemlandet sitt, og nå ser det ut til at de har funnet noe viktig når det gjelder juni-nedbørsmengdene i Yangtze-elvens basseng. I den aktuelle artikkelen har forskerne sett på 40 år med måledata (1982 - 2021):

Man skal alltid være forsiktig med å forveksle korrelasjon med kausalitet, men konklusjonen i dette tilfellet virker solid, siden forfatterne viser at modellering av værsituasjonen peker i samme retning: 

Varmere vann øst i Barentshavet og i Karahavet gir et sterkere høytrykk nordvest i Stillehavet. Forfatterne mener at dette kan være et viktig resultat for sesongvarsling av nedbør i Sørøst-Asia.     

Vel, det var alt i denne omgang. Vi ses igjen her på bloggen etter påske.