Hei igjen. Vi starter med mer nytt om jordobservasjon (satellittfjernmåling). Det er store nedskjæringer på gang i NASA, men la oss i hvert fall glede oss over at den store indisk-amerikanske satellitten NISAR kom trygt opp i bane for noen dager siden. Dette er en radarsatellitt med bølgelengde i L-båndet (cirka 24 cm), noe som er betydelig lenger enn det de europeiske radarsatellittene bruker.

Det er betydelig norsk og europeisk forskningsinteresse i NISAR, for i det europeiske Copernicus-programmet er det to radarsatellitter under bygging med omtrent samme radarbølgelengde. Disse satellittene skal bli operative på 2030-tallet, og i mellomtiden vil metoder og algoritmer bli utviklet og utprøvd med data fra NISAR.

La meg her nevne at den aller første sivile radarsatellitten i rommet - NASAs Seasat -  hadde omtrent samme radarbølgelengde som NISAR. Seasat ble skutt opp allerede i 1978, og var langt forut for sin tid. Satellitten sluknet imidlertid etter noen måneder, trolig på grunn av en elektrisk feil (mens konspirasjonsteoriene fortsatt sier at Seasat «så for mye» og derfor ble deaktivert av amerikanske myndigheter). Noe av det første jeg jobbet med som ung forsker på FFI midt på 1980-tallet, var å studere de nokså få radarbildene fra Seasat.

Europas bærerakett Vega-C er operativ igjen, og sendte for noen dager siden opp noen franske satellitter, deriblant MicroCarb, og fire satellitter i konstellasjonen CO3D.

MicroCarb skal kartlegge variasjoner i CO2-innholdet i atmosfæren rundt om på Jorda, for å framskaffe bedre forståelse for kilder og sluk for denne drivhusgassen.

CO3D-konstellasjonen skal gjøre fotogrammetri (høydekartlegging) med optiske bilder som har ca. 50 cm detaljoppløsning.

Global temperatur, klimafølsomheten og klimadebatten

Kurven for global temperatur (målt ved overflaten) ser ut til å sikte mot tredjeplassen på varmetoppen, slik jeg tippet ved årsskiftet. I øyeblikket er det heller ingenting som peker mot noen El Niño denne høsten, så da tror jeg vi allerede nå kan si at det ikke blir noen global varmerekord i 2026 heller. Men nye rekorder vil selvsagt komme etter hvert som årene går.

Her er den satellitt-målte kurven for global temperatur i nedre troposfære, nylig oppdatert med juli måned på Roy Spencers blogg. Oppvarmingstrenden i dette datasettet er 0,16 grader per tiår. 

Det kan også nevnes at den samme Dr. Spencer nylig satt i en meget hurtigarbeidende komite, nedsatt av det amerikanske energidepartementet, for å lage den rådgivende rapporten «A Critical Review of Impacts of Greenhouse Gas Emissions on the U.S. Climate». Draft-utgaven av rapporten er nå ute på offentlig høring i USA.

Rapporten framhever innledningsvis det positive ved at høyere CO2-innhold i luften har gitt større avlinger i amerikansk landbruk, og at satellittbilder viser at kloden generelt har blitt grønnere. Rapporten kritiserer klimamodellenes evne til å spå fremtiden, og trekker i tvil at all den observerte globale oppvarmingen er menneskeskapt. 

Når det gjelder estimatet for den transiente klimaresponsen (TCR), så er de ganske enige med IPCC og meg. For havnivået fastslår de at dette stiger jevnt og trutt, men at det er for tidlig å fastslå noen akselerasjon ved de amerikanske tidevannsmålerne.

Selv om forfatterne er kjent for å være nokså klimaskeptiske, så kan de sin fysikk. De benekter selvsagt ikke at de antropogene utslippene bidrar til økt CO2-innhold i atmosfæren, og benekter heller ikke at mer CO₂ i atmosfæren skal gi økt global temperatur.

Også denne rapporten påpeker den kraftige endringen i klodens albedo - med tilhørende strålingsubalanse - som har blitt observert de senere årene. Forfatterne understreker at det foreløpig ikke kan fastslås om dette skyldes naturlige svingninger, eller at det er en positiv feedback i klimasystemet (slik James Hansen mener).

Rapporten skal gi råd til myndighetene, og hovedkonklusjon synes å være at ensidige og kostbare amerikanske klima-tiltak vil ha svært liten innvirkning på den globale oppvarmingen, både i et kort (noen år) og mildere (noen tiår) tidsperspektiv. Rapporten underbygger således Trump-administrasjonens klimapolitikk. 

Og etter oss kommer syndfloden, kanskje.

Vi ses igjen her på bloggen senere i høst.