Hadde IPCC4 rett allikevel?

Den spenstigste vitenskapelige publikasjonen jeg har sett denne våren, er Haustein, Otto et al.: "A limited role for unforced variability in 20th century warming" (Journal of Climate, 2019). På forfatterlisten er kjente folk fra bl a Oxford, Berkeley og Scripps. Og det skjer mye i den artikkelen ...

Publisert

Men først et drøyt tiår tilbake i tid: Jeg leste IPCC4 Physical Science Basis da den kom i 2007, og det slo meg hvor elegant man forklarte den globale oppvarmingen fram mot andre verdenskrig (årsak: CO2 og lite vulkaner og sterkere sol) og den manglende temperaturøkningen på 1960-1970 tallet (årsak: industrielle svovelaerosoler). IPCC4-rapporten klinket så til med et friskt temperaturtips for de neste årtiene, og gikk rett i veggen. Det viste seg nemlig å ta noen år før global temperatur "tok av" igjen. Indre havsykluser kalt AMO (i Atlanterhavet) og PDO (i Stillehavet) var på alles lepper, og kritikken haglet for at IPCC ikke hadde tatt nok hensyn til naturlige svingninger i klimasystemet.

Da IPCC5-rapporten kom i 2013/2014, nedjusterte man trend-tipset, økte usikkerhetsspennet for klimafølsomheten, og tok hensyn til kritikken mot den forrige rapporten. Og så begynte global temperatur å stige kraftig igjen ...

Årsaken til at jeg nevner dette, er at den ferske artikkelen fra Haustein, Otto et al. (2019) kan leses (mellom linjene) som en slags oppreisning av den utskjelte IPCC4-rapporten. Ikke fordi dette har vært noe mål for forfatterne, men fordi tallene nå peker i den retningen.

Det står mye i Haustein, Otto et al. (2019), og ting sies litt friskere enn vanlig. For de som bare vil lese norsk, så er essensen dette:

  • Havoverflatetemperaturen i årene rundt andre verdenskrig re-estimeres
  • Aerosolnedkjølingen anslås til å være noe mindre enn James Hansen fryktet
  • Aerosolene har vesentlige utslag både i regional og global temperatur
  • Den transiente klimaresponsen (TCR) estimeres til ca 1,6 grader
  • Den norske klimamodellen NorESM får skryt
  • Den atlantiske multidekadiske oscillasjon (AMO) avlives som selvstendig klima-faktor i global sammenheng

Men la oss ta med noen sitater på originalspråket:

"We find excellent agreement between our response model and observations in all three time-series"

"But overall, the global results … leave little room (of the order of ca 0,1 degC) for unforced low-frequency temperature variations"

"We therefore agree with others … who found that ECS cannot reliably be inferred from historical observations alone …"

og så svinger de øksa:

"Hence such attempts (Aldrin et al 2012; Otto et al 2013; Skeie et al 2014; Lewis and Curry 2015, Mauritsen and Pincus 2017; Lewis and Curry 2018) should be viewed with extreme skepticism."

Mens AMO skyves ut i kulden, så framheves ENSO som den primære bråkmakeren for korte tidsintervaller:

"Overall, our results support previous work that has shown that using updated external forcing … and accounting for ENSO-related variability explains the so-called "hiatus"".

"… we conclude that almost all low-frequency variability is explained by external forcing factors independent of ENSO."

"In our assessment of potential contributions from Atlantic and Pacific multidecadal variability, we demonstrate that with the exception of prolonged periods of El Niño or La Niña preponderance, there is little room for internal unforced ocean variability beyond subdecadal timescales, which is particularly true for the North Atlantic region".

Så der forsvant AMO ut av bildet. De konkluderer for øvrig med en transient klimarespons som er litt høyere enn det som har vært mitt tips:

"… we are confident that our associated best TCR estimate of 1,57 (+/- 0,70) K is robust, despite a substantial error range due to the large forcing uncertainty."

Det ble den tredje varmeste vårsesongen for global temperatur, i følge japanske JMA. (Bilde: JMA)
Det ble den tredje varmeste vårsesongen for global temperatur, i følge japanske JMA. (Bilde: JMA)

Og i Appendix B sender så forfatterne en liten hyllest til Norge:

"… together with NorESM1-M (Bentsen et al. 2013) which is found to represent the temperature evolution since 1850 very well compared to observations."

For å oppsummere: Hvis Haustein, Otto et al. har rett, så skal altså ikke den "såkalte" AMO ha noen vesentlig betydning for global temperatur i årtiene framover. Jeg er selv blant de som lenge har trodd at en fallende AMO i noen grad vil motvirke den CO2-drevene temperaturøkningen fram mot 2040 og 2050.

Så - vil den globale oppvarmingen gå enda raskere enn jeg har tippet? Vel, vi får se hva som skjer i årene framover.

Kjør debatt!