Hei igjen. Vi starter dagens blogg med rapporten «Sea-Level Rise and Extremes in Norway», som har undertittelen «Observations and Projections based on IPCC AR6». Rapporten er utgitt av Norsk Klimaservicesenter på oppdrag fra Miljødirektoratet, og er et samarbeid mellom flinke forskere og fagfolk på Kartverket, Meteorologisk institutt, Nansensenteret og NORCE.   

Som de fleste vet, så har Norge en viss "naturlig beskyttelse" mot den globale havnivåstigningen, fordi mye av landet vårt fortsatt opplever en landheving etter siste istid. Her er imidlertid østlendingene noe heldigere stilt enn vestlendingene, og den pågående havnivåstigningen med tilhørende stormfloer er allerede en ytterst konkret utfordring for kommunale utbyggingsplaner i byer som Stavanger og Bergen. 

Rapportens figur 2.5 gir et bilde av hvordan "maktforholdet" mellom havnivåstigning og landheving har endret seg i min levetid, i samsvar med de globale rapportene om et akselererende havnivå. I utsnittet nedenfor betyr rødt at havet har steget ved målestasjonen, og blått at det har sunket. Det er satt gul strek over målestasjoner der usikkerheten i trend-estimatet er for stor i den aktuelle perioden: 

Når det gjelder den siste perioden (1993 - 2022) så starter den samtidig med at de globale havnivåmålingene fra altimetersatellitter ble tilgjengelig. Satellitt-kurven ser slik ut akkurat nå: 

Dette er det høyeste estimatet jeg har sett hittil for havnivå-akselerasjonen, og akkurat det er jo litt skremmende. Vi får håpe at dette estimatet fra den franske romorganisasjonen CNES har blitt kunstig høyt på grunn av den ekstreme varmetoppen i 2023.  

Men tilbake til den norske rapporten: Et faglig element som er nytt i forhold til forrige rapport,  er at man nå kan sammenholde lokale tidevannsmålinger med tre ulike typer satellittmålinger langs kysten vår. Dette gjelder både GPS/Galileo-måling av landhevingen, samt interferometrisk radarsatellittmåling (INSAR Norge) av lokal nedsynkning av terrenget, og havnivåmålinger fra altimetersatellitter like utenfor kysten. 

Rapportens tabell 2.1 og figurene 2.9 og 2.10 gir svært interessant innsikt i hvor like resultatene er fra henholdsvis altimetersatellitter litt utenfor kysten og tidevannsmålere langs kysten vår. Og - som det globale kartet nedenfor viser - våre havområder er ikke blant de områdene der havet har steget mest i satellittenes tidsalder: 

I et anvendt og praktisk perspektiv er det imidlertid ikke dagens havnivå som er problemet, men kombinasjonen av hvor raskt kommer havnivået til å stige i dette århundret, og hvor mye høyere vil havet i tillegg kunne gå under stormflo? Begge deler er grundig behandlet i rapporten. 

Tidevann og stormflo-effekter er beskrevet i stor detalj og kan benyttes i alle temperatur-scenarier. Men den ukjente faktoren er selvsagt hvor mye varmere verden kommer til å bli. Der kan ingen rapport i dag gi noe sikkert svar, for dette avhenger ikke bare av fysikkens lover, men også av menneskenes handlinger. 

Og selv om man postulerer at verden akkurat skulle klare 2-grader'n (som er det øvre taket i Paris-avtalen), så er det fortsatt usikkerhet om hvor raskt nedsmeltingen vil gå  av de enorme is-mengdene i Vest-Antarktis mot slutten av dette århundret.

Det står veldig mange tall i rapportens sammendrag, og det er nok ikke bare enkelt for DSB, statsforvaltere, lokalpolitikere eller kommuneingeniører å forholde seg til dette. Men spør de meg, så vil jeg si at havet trolig kommer til å stige med en halv meter på Vestlandet i dette århundret, og nesten 20 cm i Oslo. Og mesteparten av økningen vil trolig komme mellom 2050 og 2100, når jeg ikke lenger kan kommentere mitt tips ...

Global temperatur

Det ble enda en rekordnotering for satellittmålt global temperatur i nedre troposfære (UAH TLT) da tallene for april måned kom. Stillehavet er fortsatt ikke ferdig med å lufte ut varme etter El Ninjoen 2023/2024. 

Jeg tror nok at den globale varmetoppen er nådd nå, men forventer ganske høye verdier fra UAH også i mai og juni. Den røde gjennomsnittskurven i figuren kommer derfor til fortsatt å stige i noen måneder framover, og kommer trolig til å toppe seg på et svært høyt nivå i løpet av sommerferien.  

Og ellers?

Temperaturen i havoverflaten er fortsatt betydelig høyere enn i fjor på denne årstiden, globalt sett. 

Det er fortsatt uvanlig mye vanndamp oppe i stratosfæren. 

Sjøisens utbredelse er nå litt nærmere normalen, både i Arktis og Antarktis.

Sola er nær toppen av denne solflekksyklusen, som ser ut til bli den tredje eller fjerde svakeste etter år 1900:    

Vi ses igjen her på bloggen etter at 17. mai er unnagjort. Heia Norge!