Satellittene registrerer at stadig mer vann flytter seg fra isbreene til havet.

Isbreene som krymper - hvor skal dette ende?

Hei igjen. Denne gangen har jeg samlet opp noen artikler med satellittmålinger av isbreer og sånt som har direkte innvirkning på havnivået, som jeg diskuterte i forrige blogg. Dessuten er vi på vei mot en ny global varmerekord for mai måned.

Publisert

Artikkelen «Brief Communication: Recent estimates of glacier mass loss for western North America from laser altimetry» (Menounos et al, EGU-sphere, nov 2023) presenterer to ulike estimater for masse-tapet i isbreene nordvest i Kanada og USA (unntatt Alaska). Det er tre forskjellige satellitt-målinger som er benyttet.

Ved å sammenlikne laser-altimeter målinger fra NASA-satellitten IceSat-2 med tidligere høydemålinger fra de tyske radarsatellittene TerraSAR-X og TandemX, finner man at de nordvest-amerikanske breene har krympet med gjennomsnittlig 12,3 Gt/år i perioden 2013 – 2021. (Gt = 109 tonn, som tilsvarer en kubikk-kilometer med vann).

Ved å sammenholde laser-målinger først fra IceSat-2 og deretter GEDI-instrumentet på den internasjonale romstasjonen i perioden 2018 - 2022, så finner forskerne et gjennomsnittlig massetap på 11,7 Gt/år for de samme isbreene. Bra samsvar mellom de to metodene, altså. 

På global skala er imidlertid 12 Gt/år som noen dråper i havet - det trengs nemlig ca. 360 Gt med vann for å heve globalt havnivå med 1 millimeter, fordi jordkloden er så stor.

Her kan for øvrig nevnes at dersom alle isbreene i Fastlands-Norge plutselig smeltet, så ville det bare heve globalt havnivå med en snau millimeter! Noen av isbreene på Svalbard og Island er imidlertid betydelig større enn Jostedalsbreen, Svartisen og Folgefonna, og således mer interessante i et globalt havnivå-perspektiv.

Til sammenlikning har NASA målt at iskappen på Grønland har krympet gjennomsnittlig 268 Gt/år gjennom de drøyt tyve år som satellittene GRACE og GRACE-FO har gjort målinger, mens tilsvarende gjennomsnittstall for iskappen på Antarktis er 140 Gt/år. Dette tilsvarer årlige bidrag på henholdsvis 0,74 og 0,39 millimeter til den globale havnivåstigningen.

Nedsmeltingen i Antarktis tok seg en pause for et par år siden, og ifølge satellittmålingene økte faktisk is-massen der litt i 2022 på grunn av mye snøfall. Ismassen i Antarktis er nå nede på et lavmål igjen, og veien videre er usikker:

Masse-endringen for iskappen i Antarktis, målt med tyngdefeltsatellitter. (Bilde: NASA).

Det blir spennende å se hvordan «maktkampen» mellom mer snø oppe på breene og mer utglidning/kalving nede ved brefrontene i Antarktis vil utvikle seg utover på 2020-tallet.

Artikkelen «20th-Century Antarctic Sea Level Mitigation Driven by Uncertain East Antarctic Accumulation History» (Eswaran Truax & Fudge, GRL, mai 2024) ser nærmere på hvordan snøfallet i Antarktis har utviklet seg. Forskerne bruker en kombinasjon av iskjerneprøver og reanalyser av værsituasjonen. De finner at etter 1970 har det snødd noe mer i Antarktis, og i gjennomsnitt for perioden 1970-2000 har dette tilsvart en årlig senkning av globalt havnivå med 0,072 mm.

Når tidevannet presser på

For noen dager siden kom artikkelen "Widespread seawater intrusion beneath the grounded ice of Thwaites Glacier, West Antarctica" (Rignot et al, PNAS, 20 mai 2024). Dette er en teknisk viktig artikkel, hvor har man gjort interferometrisk bruk av radarsatellittbilder med meget høy oppløsning for å studere den store Thwaites-breens grunningslinje (stedet der isbreens forankring på havbunnen slutter og isbremmen (som flyter) begynner. 

De interferometriske satellittmålingene av Thwaites-breens høyde viser at grunningslinjen daglig flytter seg noen kilometer fram og tilbake, i takt med tidevannet. Forfatterne fastslår derfor at det er riktigere å snakke om en «grunningssone» enn en linje. Satellittbildene viser også at tidevannsbølgen trenger enda lenger inn under isen noen steder.

Det røde båndet i Bilde A viser hvordan grunningslinjen flytter seg fram og tilbake med tidevannet. Bildene B - F er interferogrammer som viser høyde-endringer på isbreen ved noen ICEEYE-satellittpasseringer. (Bilde: Fra Rignot el al, 2024).

Det er usikkert hva denne oppdagelsen betyr for de videre prognosene for «dommedagsbreen» Thwaites. Forfatterne framhever at dette er en effekt som ikke er godt modellert i dagens modeller for isbreene i Antarktis. Nyhetskanalen CNN anlegger en noe mer alarmistisk tone i sin artikkel, og siterer førsteforfatter Eric Rignot på at This process of widespread, enormous seawater intrusion will increase the projections of sea level rise from Antarctica”. Mitt tips er at denne publikasjonen vil få betydelig omtale i den neste store IPCC-rapporten.

Grønland blir grønnere

Artikkelen «Land cover changes across Greenland dominated by a doubling of vegetation in three decades» (Grimes et al, Scientific Reports, February 2024) ser på nedsmeltingen av Grønland, med tilhørende landskapsendringer. De har sammenliknet sommerbilder tatt fra Landsat-satellitter i perioden 1986-1989 med tilsvarende bilder tatt i perioden 2016-2019, og dermed målt hva som har endret seg i løpet av de 30 årene som har gått mellom de to satellitt-datasettene.

Forfatterne skriver at totalt har et areal på drøyt 28 000 km2 med snø/is forsvunnet på Grønland i løpet av denne 30-års perioden. Arealet som er dekket med vegetasjon, er fordoblet, og arealet av våtmarker er mer enn tredoblet.

Kart over Grønland for 2010-tallet, basert på målinger fra satellitten Landsat-8. (Bilde: Grimes et al, 2024).

Sola i klimamodellene

La oss også ta med at solforskere og romfysikere er i gang med å diskutere hva slags spektrum, historisk rekonstruksjon og framskriving for solas totale utstråling (TSI) som skal benyttes for sol-pådrivet i neste generasjon klimamodell-kjøring (CMIP7) for den neste store IPCC-rapporten (IPCC7). Dette er godt beskrevet i artikkelen «Towards the definition of a solar forcing dataset for CMIP7» (Funke et al, EGU Geoscientific Model Development, 2024). I forfatter-teamet bak denne artikkelen finner vi både norske Hilde Nesse (UiB) og sveitsiske Margit Haberreiter (som leder TSI-instrumentet på den norske satellitten NorSat-1).

Som omtalt tidligere her på bloggen, så finnes det fortsatt noen «klimaskeptikere» eller «CO2-skeptikere» som mener at solas utstråling har variert mye siden den industrielle revolusjon startet, og at sola dermed kan ha en stor del av æren for den observerte globale oppvarmingen. Slik jeg leser artikkelen, er det ikke noe som tyder på at dette synspunktet får noe faglig gjennomslag i prosessen fram mot CMIP7 og IPCC7.

Global temperatur - enda en gang

Når det gjelder global temperatur, så har Berkeley Earth, Copernicus, JMA, NASA og NOAA bekreftet det som vi meldte forrige gang, nemlig av april måned var rekordvarm. Og på basis av den løpende reanalysen fra Copernicus/ECWMF, ser det nå ut til at vi vil få en ny mai-rekord også for global temperatur. Hvor skal dette ende?

2024 (rødt) har vært varmere enn 2023 (oransje) de tre første ukene i mai, globalt sett.

Vi ses igjen her på bloggen i juni! 

Powered by Labrador CMS