Ting skjer. Noen av mine Romsenter-kollegaer var sist uke på ESAs Living Planet Symposium i Milano, og der var det mye spennende. ESA har en fin rekke av vellykkete jordobservasjonssatelliter nå, og forskerne kan fråtse i data som bokstavelig talt renner ned fra himmelen. Samtidig er det også en slags visning eller konkurranse, for man ønsker jo at ens favorittsatellitt skal få en etterfølger som kan gi verden en enda lengre måleserie. Jeg vil nok si at CryoSat kom best ut i den sammenheng, med en skikkelig "cliffhanger". For hvem kan vel si nei til en oppfølger-satellitt når spenningen gjelder den videre skjæbnen for iskappen i Antarktis – en iskappe som nå har begynt å røre på seg for alvor ...

Enda flere satellitter

Selv holdt jeg et foredrag sammen med Bjørn Samset (CICERO) om klimaovervåkning, satellitter og Paris-avtalen på et hjemlig frokostseminar denne uken. Det er vel ingen overraskelse for leserne av denne bloggen at satellitter er viktige for klimaforskning, at satellitter koster penger, og at mange måleserier (troposfæretemperatur, havnivå, sjøis, snødekke, strålingsbalanse, skogareal, iskapper, aerosoler, ...) er avhengig av en global satellittdugnad/satellittstafett for å kunne videreføre de interessante kurvene.

Vi er imidlertid ved et tidsskille, fordi satellittene framover ikke bare skal brukes til å rapportere hva som skjer i naturen. De skal nå også brukes til å etterse hvilke land som følger sine forpliktelser under Paris-avtalen. EUs ferske kjøreordre til ESA om å få tre Copernicus-satellitter opp i bane innen 2025 for detaljert måling av CO2, er det tydeligste beviset for dette. NASA har med sin satellitt OCO-2 vist at den slags målinger kan gjøres, og nå vil Europa implementere dette operativt – over hele kloden.

Det er heftige krav som stilles til disse CO2-satellittene (som trolig blir hetende Sentinel-7A, -7B og -7C), både når det gjelder romlig oppløsning (4 km2) og følsomhet (bedre enn 0,7 ppm). Måleteknikken heter "Multi-angle spectro-polarimetry". Satellittene skal jakte på store utslippskilder, og dokumentere endringer over tid. Samtidig må man ha god forståelse for vær og vind og hvordan naturen "puster".

Ellers fikk jeg veldig sans for en formulering som Samset framførte, nemlig at vi i øyeblikket egentlig ikke har noe klima! Klimaet er nemlig i så rask endring, at den 30-årsnormalen vi nå får (1991-2020) knapt kan sies å være representativ for noe som helst – den blir bare en middelverdi for en tredveårig endringsperiode. Vår opp-pumping av klimagassinnholdet i atmosfæren har satt i gang en omfattende endring av kloden vår – og vi er fortsatt mange tiår unna noen utflating av global temperatur.

Nytt om (vår oppfatning av) kloden

Det har kommet mange interessante publikasjoner de siste ukene – og takk til dere her på bloggen som gjør meg oppmerksom på slike artikler i kommentarfeltet.

Jeg merket meg spesielt at Haustein, Otto et al. i en artikkel i Journal of Climate (2019) konkluderer med at amplituden for den indre svingningen i Atlanterhavet er betydelig overdrevet, og at

"Our associated best estimate for the transient climate response (TCR) is 1.57 K (±0.70 at the 5-95% confidence level)".

I en fersk AGU-publikasjon fra Vega-Westhoff et al. estimeres median-verdien for likevektsklimafølsomheten (ECS) til å være 2,8 grader. Men intervallet mellom 2,5% og 97,5% sannsynlighet strekker seg helt fra 1,7 grader til 6,2 grader. Det er fortsatt stor usikkerhet rundt verdien av klimafølsomheten, altså. Ikke så rart egentlig, for dette er et ekstremt komplekst system man studerer, og man har ikke studert det over så lang tid.

Litt irriterende for de som ønsker svært kvantitative råd til beslutningstakerne, selvsagt. Men egentlig er det veldig enkelt nå - man kan godt legge til grunn for politikken de gamle verdiene fra den norske klimamodellen NorESM på TCR = 1,4 grader og ECS = 2,8 grader, og så kan man heller finjustere litt underveis, etter hvert som vi finner ut mer om kloden vår.

Isen og havnivået

Flere artikler i år har påpekt at det finnes kollapsmekanismer i Antarktis-isen som er svært vanskelige å framskrive, og at det derfor fortsatt vil være stor usikkerhet i bidraget fra Antarktis til stigningen i havnivå fram mot år 2100 og 2200. Det er bare å fastslå at de som nå sitter og skriver på havnivå-kapitlet i den nye IPCC-rapporten, har en vanskelig jobb foran seg (jeg har forresten sett litt på førsteutkastet, men noe mer enn det har jeg ikke lov til å si her). Og fortsatt har vel ikke fristen gått ut enda for publisering av vitenskapelige artikler eller modellkjøringer som skal hensyntas i IPCC6.

Noen observasjoner helt til slutt: Det ble ny minimumsrekord for sjøisens utbredelse i Arktis i april, og det ligger an til å bli solid ny minimumsrekord for sjøisens utbredelse globalt (Arktis + Antarktis) i mai. Global temperatur ved overflaten så langt i år er den tredje varmeste, mens RSS og UAH har 2019 så langt på henholdsvis andreplass og fjerdeplass på temperaturtoppen. Uansett, vi er på vei mot et varmere klima.

For øvrig har Stillehavet nå nærmest gitt opp forsøket på å lage en dobbelt El Ninjo, og synes å sikte mot en litt roligere sommer. En litt roligere sommer, ja - det fortjener vi i grunn alle sammen.