Satellittmålt global temperatur i nedre troposfære (UAH TLT) satte enda en ny rekord i måneden som gikk. Den gamle oktober-rekorden ble slått med ca. 0,4 grader, og det er mye. Dermed spiste 2023 opp resten av det forspranget som 2016 hadde i kampen om å være det varmeste året der. 

Vi kan nå med stor grad av sikkerhet si at året 2023 kommer til å bli rekordvarmt både i måleseriene ved overflaten, i reanalysene og i nedre troposfære.

Fortsatt er ekspertene usikre på hvordan man skal forklare dette ekstraordinære løftet som global temperatur har fått sommeren og høsten 2023. Normalt skal jo temperaturhevingen fra El Niño komme sent på året og inn i det påfølgende året. 

Er årsaken vanndampen i stratosfæren fra den undersjøiske vulkanen som eksploderte ved Tonga i fjor? Eller er årsaken redusert svovelutslipp fra den internasjonale skipsfarten? Eller er det multidekadiske svingninger i verdenshavene som plutselig har flippet fra en modus til en annen? 

Ingen vet, men dette er spennende. Og kanskje vil El Niño fortsette å løfte global temperatur ytterligere gjennom desember, januar, februar og mars, slik den pleier?

En mulighet – som jeg ikke liker å nevne – er at vi kan ha undervurdert klodens klimafølsomhet. Mer om det litt senere.

Ubalansen

Rundt årtusenskiftet begynte man å utplassere ARGO-bøyer i verdenshavene, for å måle hvordan varmemengden i havet utvikler seg. Da jeg startet å blogge under El Niñoen i 2009/2010 hadde man fått på plass mer enn 3000 ARGO-bøyer, men det det var for tidlig å rapportere noen trend. 

Da jeg blogget som heftigst for syv-åtte år siden, kom de første trend-estimatene fra ARGO. Målingene viste da en stor økning av varmemengden i havet.

Målinger fra CERES-instrumentene på satellitter måler variasjonen i klodens utstråling og netto strålings(u)balanse, men trenger hjelp fra ARGO for å sette null-nivået. Hvis man også tar med temperaturmålinger fra borehull i bakken, så har man god oversikt over hvor varmen går.

I ettertid har det vist seg at klodens strålingsubalanse i årene 2005 - 2015 var 0,7 W/m2. Mesteparten av varmen ble lagret i havet, litt i bakken, bittelitt i atmosfæren, og litt gikk med til å smelte is.

Flere år har gått, og både ARGO og CERES har fortsatt å måle. Den nyeste opptellingen viser – dessverre, men ikke overraskende – at klodens ubalanse har økt, slik vi ser i denne figuren:

Vi ser at kloden vår virkelig har «slurpet» i seg varme gjennom de tre siste La Niña årene. Kloden kommer nå trolig til å «lufte ut litt» etter hvert som El Niño passerer toppen tidlig i 2024. Men energiubalansen mot verdensrommet kommer trolig til å vedvare i mange tiår framover, både fordi vi slipper store mengder klimagasser ut i atmosfæren, og fordi vi reduserer den nedkjølende luftforurensingen fra svovelaerosoler.

Tougher Than The Rest

Det har vært stille rundt tidligere NASA GISS-direktør James Hansen noen år, men nå er han på banen igjen med et fyrverkeri av en artikkel: «Global warming in the pipeline» (Hansen et al, Oxford Open Climate Change, 2023). Mens CO2-skeptikere kritiserer IPCC-rapportene for å overdrive klimafølsomheten, så kritiserer Hansen IPCC-rapportene for å undervurdere klimafølsomheten. Han argumenterer langs to hovedspor:

• Nye resultater innen paleo-klima-forskning synes å støtte en høyere klimafølsomhet enn 3 grader.
• Man har undervurdert den nedkjølende effekten av menneskeskapte aerosoler.

Paleo-klima har jeg selv ingen faglig forutsetning for å mene noe om, men vedfyring har jeg mer erfaring med. Det er en interessant tanke at atmosfæren gjennom et par tusen år kan ha vært i en slags balanse mellom antropogene utslipp av oppvarmende klimagasser og nedkjølende aerosoler.


I våre dager reduseres de nedkjølende aerosolutslippene betydelig for å oppnå bedre luftkvalitet, og det har som utilsiktet konsekvens at kloden blir enda varmere.


Hansen er særlig opptatt av det store «klima-eksperimentet» som utfasingen av svovelholdig drivstoff i skipsfarten representerer. Han skriver at vi snart vil se en akselerasjon i den globale temperaturen.

Jeg kan nevne at da versjon 6.0 av UAH-algoritmen for satellittmålt temperatur i nedre troposfære ble introdusert i 2015, så var den publiserte trenden 0,11 grader pr tiår. I årene deretter har trend-estimatet for hele UAH-måleserien (som startet i 1979) gradvis flyttet seg oppover, og er i dag 0,14 grader pr tiår. Det er tre mulige forklaringer på dette:

• Det er en akselerasjon i troposfæretemperaturen
• Det er en feil i hvordan UAH har vektet de ulike satellittene i måleserien
• Det er fortsatt for mye naturlig støy i målingene til å konkludere

Det er for tidlig å konkludere hvilken av forklaringene som er riktigst, men det kan nevnes at UAHs «konkurrent» RSS kom med sin nyeste versjon i 2017, med en betydelig høyere oppvarmingstrend (0,19) enn UAH. Trendverdien hos RSS har deretter økt fra 0,19 til 0,21 grader pr tiår.

Sikkert er det at både 2023 og 2024 kommer til å bli svært varme år i nedre troposfære, både hos UAH og RSS. Vi får komme tilbake til det.