Kloden vår nå på høsten

Published

Hei igjen. I dag skal vi se litt på status for global temperatur, sjøisen og utviklingen mot det jeg tror blir en meget spennende El Ninjo i 2018/2019. Og så skal vi snakke litt mer om forskjellen mellom 1.5 og 2 grader.

Global temperatur

I løpet av uken som gikk kom også amerikanske NASA og NOAA med sine rapporter for global temperatur i september, og for året så langt. Mye tyder nå på at 2018 blir det fjerde varmeste året i statistikken hos NOAA og NASA. Dette er litt høyere opp på rankinglisten enn jeg tippet ved årets begynnelse. Her ser dere hvordan månedsverdiene for global temperatur har plassert seg hos NASA GISS gjennom året så langt:

Månedsverdier for global temperatur i 2018 og noen av de varmeste årene (Bilde: NASA GISS/Columbia University)
Månedsverdier for global temperatur i 2018 og noen av de varmeste årene (Bilde: NASA GISS/Columbia University)

Sjøisen

Sjøisen i Arktis har for lengst innsett at det går mot høst og vinter. Den østlige sjørute (Nordøstpassasjen) har vært farbar ganske lenge i år, men nå er isen i ferd med å stenge den for vinteren:

Iskart for Arktis 20. oktober. (Bilde: PolarView / Univ. Bremen)
Iskart for Arktis 20. oktober. (Bilde: PolarView / Univ. Bremen)

I skrivende stund er imidlertid sjøisens utbredelse i Arktis veldig nær rekordlavt nivå for årstiden. Globalt sett er sjøisens utbredelse den nest laveste som er registrert for denne datoen, det er 2016 som har minimumsrekorden for andre halvdel av oktober.

ENSO

Mye tyder fortsatt på at vi kommer til å ha en El Ninjo på plass i Stillehavet ved årsskiftet, og at 2019 dermed blir et meget varmt år. Varmen fortsetter i hvert fall å bygge seg opp under overflaten øst i Stillehavet, og den har nå nådd verdier som ligger godt over det vi så høsten 2009 (som ga oss El Ninjo-året 2010), men noe lavere enn det man observerte høsten 2015 (som ga oss det rekordvarme året 2016).

Temperaturanomali under overflaten øst i Stillehavet. (Bilde: NOAA)
Temperaturanomali under overflaten øst i Stillehavet. (Bilde: NOAA)

Og ellers?

Jeg deltok med et lite foredrag om hva satellitter kan observere, på den store konferansen "Havet" (Norway Ocean Summit 2018) som Dagens Næringsliv arrangerte i Operaen i Oslo sist tirsdag. Hans Kongelige Høyhet Kronprinsregenten var der, og Statsminister Erna Solberg åpnet showet og tok del i den første paneldebatten. Det var programlederen fra BBC Hard Talk som var programleder, så nå har jeg blitt "hard talked" på scenen om satellittbilder og president Trump. Jeg tror jeg svarte at Trump nylig har sagt seg enig i det satellittmålingene viser. Og at striden heller står om hvordan disse kurvene vil utvikle seg videre, og hva slags politikk som skal føres. Og så fikk jeg lagt inn noen ord om viktigheten av at de måleseriene som amerikanerne i sin tid startet opp, blir videreført i et slags globalt satellittstafettløp i rommet.

Vi tar en liten avsporing: Jeg liker at loven sier hva som er forbudt, ikke at den formidler et eller annet skjult budskap. Derfor foretrekker jeg at fartsgrensen er 80 km/t dersom forholdene tilsier at man ikke bør kjøre raskere enn 80 km/t. Jeg liker ikke at fartsgrensen settes til 60 km/t for å hindre at folk skal kjøre raskere enn 80 km/t.

Denne analogien bringer oss tilbake til spørsmålet om 1,5 grad vs. 2 grader økning i global temperatur. Jeg var overrasket i Operaen over hvor hardt det nå formidles at 1,5 grader er målet, men dette minner meg dessverre litt om fartsgrenser som ikke blir overholdt, og lover som ikke er ment å håndheves.

Jeg skal ærlig innrømme at da 1,5 graders rapporten kom fra IPCC, så trodde jeg den ville bli mottatt med ord som «ja, det ville selvsagt vært fint å stoppe der, men dette er jo i praksis helt umulig å klare, så vi får fortsette å forholde oss til 2-gradersmålet». Men nei – jeg synes i Norge å se tegn til en slags demonisering av 2-gradersmålet – som var det eneste man for noen år siden hadde internasjonal politisk enighet om.

Vil man få en tilsvarende internasjonal enighet om 1,5 grader som operativt mål når man nå ser hva dette i praksis vil kreve? Eller vil det internasjonale klimasamarbeidet forvitre i en situasjon der store og små land et stykke opp på den nordlige halvkule, etter hvert finner ut at det å stoppe på 1,5 grader globalt vil koste mer enn det smaker for dem selv?

Det finnes et gammelt ordtak som sier at «man må ikke la det beste bli det godes fiende». Tygg litt på den ...