Lett å være spåmann nå

Hei igjen. De nyeste målingene viser at både global temperatur og temperaturen i havoverflaten nærmer seg rekordhøyt nivå for årstiden.

Dette gjenspeiler at det i løpet av de siste månedene har vært flere kraftige vestavindsutbrudd vest i Stillehavet, og disse utbruddene har sendt store Kelvinbølger med varmt vann østover i Stillehavet.

Slik jeg leser ENSO-tallene nå, så likner mars-april 2026 veldig mye på situasjonen i 1997. Den gangen fikk vi en veldig stor El Niño utover høsten, og deretter et rekordvarmt 1998.

Kloden vår fortsetter ellers å utvikle seg i samsvar med fysikkens lover og mine egne forventninger til verdenssamfunnet. Så det er ganske lett å være spåmann i disse dager:

På kort sikt: Vi får en overgang fra La Niña til en kraftig El Niño i Stillehavet.

På ett års sikt: Global temperatur starter 2027 på et svært høyt nivå, og i mai 2027 er alle enige om at 2027 kommer til å bli det nye rekordvarme året.

På ti års sikt: Utslippsreduksjonene av klimagasser har gått saktere enn man siktet mot i Paris-avtalen. Alle er i 2036 enige om man i praksis har passert 1,5 grader global oppvarming, og at det kommer til å bli svært vanskelig å stoppe under 2 grader.

Innbyggerne i de skandinaviske landene opplever imidlertid på 2030-tallet et mer behagelig klima enn sine forfedre, selv om noen savner ekte snø, noen rammes av fjellskred, og noen rammes av skogbranner. Smeltende permafrost gir store problemer for infrastrukturen på Svalbard.

På tyve års sikt: Verden begynner å ta inn over seg at den globale havnivåstigningen vil komme raskere og kraftigere enn man hadde trodd (eller håpet på). Matproduksjon og skogbruk i Skandinavia når stadig nye høyder (bokstavelig talt).

På hundre års sikt: Havet har steget ca. 1 meter siden 2026, og stiger nå urovekkende raskt, globalt sett. Klimaet i Skandinavia begynner å bli noe kaldere igjen, pga. store endringer i havstrømmene.

Det er synd at jeg ikke får sjekket hundreårs-prognosen min, men jeg skal i hvert fall prøve å klore meg fast de neste tyve årene, med godt og varmt vær i Norge. Jeg synes for øvrig at det var interessant å lese den nye artikkelen om havnivåstigningen: «The achievability of low-emission IPCC sea-level rise scenarios» (Millman, Siegert & Alley, Philosophical Transactions A, Nov 2025).

Kullos-trenden

Når det gjelder satellittmålinger, så har jeg sett litt på artikkelen «Global CO emissions and drivers of atmospheric CO trends constrained by MOPITT satellite measurements» (Tang et al., Atm. Chem. & Physics, April 2026). Her har de sett på to tiår med kullos-målinger fra NASA-satellitten Terra, som ble skutt opp allerede i 1999.

Gledelig nok har det vært en tydelig nedgang i de antropogene kullos-utslippene, særlig i USA, Europa og Øst-Kina. Bedre luftkvalitet, altså. Dette bildet kompliseres imidlertid av svært store kullos-utslipp enkelte år fra store skogbranner. 

MOPITT-instrumentet på Terra-satellitten holdt det gående lenge, men ble slått av for godt i fjor. Satellitten er fortsatt i bane, og noen av de andre instrumentene virker fortsatt.

Vi ses igjen her på bloggen senere i sommer, når rekord-raset starter for fullt.