Det er nå Sentinel-6 satellittene i Copernicus-programmet som observerer havnivåstigningen.

Mens vi venter på den neste varmerekorden

Det ble «bare» den tredje varmeste sommeren siden målingene startet, men nede i havet er det noe på gang. Og verden stormer videre mot 2-grader'n.  

Publisert

Hei igjen.

En sommer er over, og på global skala ble dette den tredje varmeste for tremånedersperioden juni-juli-august. Stillehavet ligger i høst og vipper mellom nøytralt og nesten La Nina, og dermed kan vi levere et ganske sikkert tips om at verken 2025 eller 2026 kommer til å sette ny årsrekord for global temperatur (luft-temperaturen).

Nede i verdenshavene fortsetter derimot oppvarmingen for fullt. Der rapporteres tallene hvert kvartal, og for andre kvartal 2025 ble det ny varmerekord:

Mye varme er oppmagasinert i havet i første halvår.

Tyngdefeltet, vannet og isen

De to tyngdefelt-satellittene GRACE-FO følger med på hvor på klodens landområder det er mye eller lite is, vann og grunnvann. Det nyeste satellittkartet av denne typen, er for juli måned, og her ser vi blant annet dette:

  • Mye vann i Sahel-området og på Afrikas Horn
  • Lite vann og grunnvann i og rundt Det kaspiske hav
  • Isbreer på retrett i Alaska, Himalaya, Patagonia og Vest-Antarktis
  • Mer is i Dronning Maud Land
  • Mye snø på Grønlands høyeste punkt
Endringene i tyngdefeltet, omregnet til vannhøyde, målt fra tyngdefeltsatellitter. (Blå farge viser mer vann/is, mens rød farge viser mindre vann/is.

Havnivåstigningen

For ett år siden fikk vi se noen ganske skremmende anslag for akselerasjonen i det globale havnivået, slik satellittene måler det. Ikke uventet er estimatene nå noe nedjustert, etter flere måneder med observasjoner under trendlinjen. De nyeste tallene fra universitetet i Colorado er en havnivåtrend på 3,5 mm/år og en akselerasjon på 0,071 mm/år2. Til sammen vil dette i løpet av 100 år gi en global havnivåøkning på ca. 70 cm. Her er kurven med satellittmålingene:

Havnivået, med estimert trend og akselerasjon, målt med amerikanske og europeiske satellitter som har etterfulgt hverandre.

Hva skjer ellers i verden?

Jeg nevnte i forrige blogg-innlegg den klima-rapporten som det amerikanske energidepartementet fikk utarbeidet i sommer. Ikke uventet kom det en kraftig motreaksjon fra klimaforskerhold i USA, både mot den måten arbeidsgruppen var sammensatt på, bruken av siteringer, og det faglige innholdet. 

Det ser nå ut til at den offentlige høringen er avsluttet, og at arbeidsgruppen er oppløst, uten at gruppen samlet vil gi noe tilsvar til høringskommentarene. Noen av deltakerne i arbeidsgruppen har gitt kommentarer på sine blogger.

Som jeg skrev forrige gang, så avvek ikke arbeidsgruppens omtale av den transiente klimaresponsen (TCR) veldig mye fra det som har vært skrevet i IPCC-rapporter og mine egne betraktninger her på bloggen opp gjennom årene. Jeg er derfor fristet til å si at det egentlig ikke er Del 1 («The Physical Science Basis») i IPCC-rapportene som er sakens kjerne her. 

Nei, egentlig er det det Del 2 («Impacts, Adaptation and Vulnerability») og Del 3 («Mitigation of Climate Change») slaget står om, og da spesielt klimaendringenes konsekvenser for USA og nytten av ensidige og kostbare klimatiltak i USA. Det er her politikk, økonomi og teknologi for alvor overtar som tunge faktorer.

Det er ikke til å komme ifra at i alle IPCC-årgangene har det hengt igjen et betydelig usikkerhetsspenn når det gjelder klimafølsomheten, og dermed er døren holdt åpen for argumenter om at det kanskje ikke haster så veldig mye med å kutte utslippene.

Vel, den nåværende ledelsen i det amerikanske energidepartementet har trolig fått det de ønsket seg fra den smalt sammensatte forskergruppen, nemlig en «vitenskapelig» begrunnelse for at man kan fortsette med «drill, baby, drill» i denne valgperioden.

I USA er man generelt langt mer teknologi-optimistiske enn her i Europa. Man skal derfor ikke bli overrasket av at Trump framhever mer air-condition som et foreløpig svar på den dokumenterte globale oppvarmingen, og at amerikanske myndigheter fortsatt vil se an klimaproblemets størrelse før de eventuelt setter inn en teknologisk stor-offensiv.

Det er også verd å merke seg at Kina – som nå er verdens klart største utslipper av klimagasser – nylig meldte inn til FNs Hovedforsamling at landets totale klimagassutslipp skal reduseres med mellom 7 og 10 prosent innen 2035. Det høres jo fint ut, men i praksis betyr dette altså 10 nye år med meget høye globale utslipp, så her er det bare å forberede seg på nye globale varmerekorder, mens man ser 1,5 gradersmålet forsvinne i bakspeilet. 

Nei, vi får heller se om verden klarer å flate ut den globale oppvarmingen på et nivå rundt 2 grader. Og vi ses igjen her på bloggen senere i høst.

Powered by Labrador CMS