Hei igjen. Ja, på årsbasis kommer de globale temperaturseriene fra Berkeley Earth, NASA GISS, Hadley, JMA og NOAA til å knuse den gamle globale varmerekorden fra 2016. Hvorfor kan jeg være så sikker på dette? Den hemmeligheten ligger i El Niño:

Den store forskjellen mellom 2016 og 2023 er nemlig at mens 2016 ble avsluttet med overgang til (kald) La Niña, så seiler 2023 fortsatt på en stigende El Niño-bølge. De resterende månedene av 2023 kommer derfor til å bli mye varmere enn tilsvarende måneder i 2016. 

Dermed vil vi sitte igjen med 2023 som det nye rekordvarme året, med klar margin. (Med forbehold for at det skulle komme et stooort oversjøisk vulkanutbrudd de nærmeste ukene).

Som sagt, dette gjelder målingene ved bakken/havoverflaten. I reanalysene (som også hensyntar målinger fra værballonger, fly, satellitter, sjøisens utbredelse, osv.) er det litt jevnere i temperatur-kampen mellom 2016 og 2023 per i dag. Her ligger det an til at 2023 går forbi konkurrenten i løpet av oktober eller november.

Størst spenning er det i troposfæren, for der er utslagene enda mer avhengige av styrken på El Niño, og den nåværende El Niño er jo betydelig svakere enn den vi hadde i 2015/2016. 

Ved utløpet av september leder fortsatt 2016 både i nedre troposfære (TLT) hos UAH og i hele troposfæren (TTT) hos RSS. Året 2023 behøver å være ca. 0,2 grader varmere enn 2016 i hver av de tre resterende månedene for å sette ny satellittmålt rekord for global temperatur i nedre troposfære. Vil det gå? Følg med her på bloggen utover høsten!

Mer kunnskap om sola

Resten av dagens blogg skal handle om sola, og dermed klimadebatten her nede på Jorda. Først får vi ta et helhetlig blikk på den observerte solflekkaktiviteten:

Vi ser at solflekkaktiviteten det siste tiåret har vært litt lavere enn ved den industrielle revolusjons start rundt 1750. Og vi ser det "Moderne maksimum" som toppet seg ved romalderens start i 1957/1958, i hvert fall hvis vi teller antall solflekker. Vi opplever i disse dager noe som likner situasjonen for drøyt hundre år siden, men vi har ikke falt helt ned til det nivået som man hadde tidlig på 1800-tallet under Dalton Minimum. 

Den aller nyeste artikkelen jeg har lest om solas totale utstråling (TSI), er «Long term changes in solar activity and irradiance» (Chatzistergos, Krivova & Yeo, Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics, 2023). Dette er en god oversiktsartikkel om solstrålingen, og der adresseres selvsagt også det store spørsmålet om hvor mye lavere TSI var ved Maunder Minimum enn i moderne tid.

TSI-estimatene for Maunder Minimum har spriket ganske vilt i ulike analyser gjennom tidene. Chatzistergos et al. drøfter spesielt målinger av den magnetiske aktiviteten på sola, som antas å være tettere koblet til TSI enn f. eks. radiostøyen F10.7 som jeg tidligere har omtalt her på bloggen. Her ser dere kurven med magnetfelt-observasjonene:

Alle solforskere er nå enige om at TSI har falt litt på 2000-tallet. Forfatterne konkluderer videre at forskjellen TSI mellom 2019 og Maunder Minimum maksimalt kan ha vært 2 W/m2. Videre skriver de at forskjellen sannsynligvis var noe mindre, siden sola neppe var "helt stille" under Maunder Minimum (man ser nemlig spor av den magnetiske solsyklusen i diverse proxyer fra den perioden).  

En konklusjon fra denne artikkelen, er at den berømte/beryktede Hoyt og Schattens rekonstruksjon av TSI (publisert i 1993) ikke lenger er i samsvar med vår forståelse av hvordan sola fungerer. Hoyt og Schatten dro bl. a. TSI-verdiene betydelig ned under den rekordsterke solflekksyklusen på 1950-tallet, noe som i etterkant ikke kan forsvares.   

La meg i forbifarten også nevne at det flyr et lite TSI-instrument («CLARA») på den lille norske satellitten NorSat-1. Dette er et norsk/sveitsisk spleiselag med målinger til sol- og klimaforskere rundt om i verden. Vi håper at vår lille satellitt holder ut helt til ESA-satellitten PROBA-3 skytes opp med etterfølger-instrumentet «DARA» for videre måling av TSI.

La meg tilføye at en TSI-økning på f. eks. 1,8 W/m2 fra Maunder Minimum til nå, tilsvarer et pådriv på bare 0,3 W/m2 på klimasystemet vårt. Dette kan ha vært nok til å løfte kloden ut av den lille istiden, men kan ikke forklare den raske økningen i global temperatur som har pågått siden 1970-tallet, og som fortsatt pågår tross laber solaktivitet på 2000-tallet. Derimot forklarer CO2-hypotesen greit hva som observeres i vår tid. 

Skeptikernes store artikkel

Så er det på tide å se på den artikkelen som jeg tidligere har lovet å diskutere, nemlig Soon, Connolly et al: “The Detection and Attribution of Northern Hemisphere Land Surface Warming (1850-2018) in Terms of Human and Natural Factors: Challenges of Inadequate Data”. (Climate, 2023).

Dette er en artikkel med 37 forfattere, og her finner vi mange velkjente CO2-skeptikernavn som Akasofu, Humlum (UiO), Scafetta, Solheim (UiT) og Vahrenholt. Artikkelen kritiserer den måten som IPCC har vektlagt ulike temperatur- og TSI-rekonstruksjoner på, og prøver generelt å så tvil om IPCCs konklusjoner når det gjelder antropogene vs. naturlige bidrag til den observerte globale oppvarmingen. Det argumenteres langs to hovedspor:

• Effekten som urbane varmeøyer (UHI) har på hvordan de globale temperaturseriene lages.
• Solas bidrag til den observerte globale oppvarmingen.

Når det gjelder det siste, så har de benyttet Scafettas videreføring av Hoyt & Schattens TSI-rekonstruksjon. Dette er en vesentlig svakhet ved publikasjonen, i lys av det jeg har skrevet i forrige avsnitt her. I tillegg synes jeg de har neglisjert IPCC-rapportenes mangeårige utsagn om at den største usikkerheten ligger i aerosol-pådrivet, ikke sol-pådrivet.

Når det gjelder de globale varmeøyene (UHI), så er dette et antropogent bidrag til den observerte globale oppvarmingen, og kan derfor ikke ekskluderes fra målingene. De underliggende antropogene albedoendringene (asfalt, betong og takstein erstatter skog, myr og gress-sletter) hensyntas selvsagt i pådrivet som klimamodellene fores med. Det er rart at forfatterne ikke tydeliggjør dette.

Den andre mulige effekten av UHI, er at de metodene som brukes for å sette sammen de globale temperaturseriene ("homogenisering"), kan introdusere noen feil når målinger fra landsbygda og byene skal kombineres. Dette er et aktivt forskningstema. 

Jeg ser ikke bort ifra at at de nåværende globale måleseriene på landjorden kan være litt for varme. Men på global skala skal denne effekten være meget liten, siden 70 prosent av jordoverflaten er hav, og deler av landjorden er dekket med is. Uansett, mitt eget tips for den transiente klimaresponsen har alltid ligget et par tideler under IPCCs. 

Artikkelen fra Soon et al. munner ut med en anbefaling om mer forskning på fem ulike temaer:

• UHI-utslag på målingene.
• UHI-konsekvenser for homogeniseringen som gjøres i de globale temperaturseriene.
• Avklare hvilken (hvis noen) av de konkurrerende TSI-seriene som er mest til å stole på.
• Vurdere muligheten for at nåværende estimat av det antropogene bidraget til vår tids klimaendring er for høyt.
• Andre naturlig klima-drivere enn TSI og vulkaner.

Det er aldri noe galt med mer forskning. Men bare så det er nevnt: Global temperatur kommer til å sette ny oktober-rekord også:

Vi ses igjen i november her på bloggen!