Hei igjen. I forrige blogg snakket vi om satellittmålt temperatur i troposfæren (den nederste delene av atmosfæren, som også kalles "værsonen"). Over troposfæren ligger stratosfæren. Satellittmålinger kan brukes til å beregne lufttemperaturen også i denne delen av atmosfæren.

Et spesielt trekk ved CO2-hypotesen, er at den samtidig forutsier en global oppvarming i troposfæren og en global nedkjøling i stratosfæren. Begge deler er observert tydelig, og i artikkelen "Exceptional stratospheric contribution to human fingerprints on atmospheric temperature" (Santer et al, PNAS, 2023) presenteres de nye atmosfære-målingene som et av de aller sikreste "fingeravtrykk-bevisene" på at vi mennesker tukler alvorlig med klimaet.

Den følgende figuren derfra viser temperaturutviklingen i fire ulike høydelag høyt oppe i atmosfæren, gjennom drøyt 40 år med satellittmålinger. Merk for øvrig hvordan det store vulkanutbruddet Pinatubo i juni 1991 varmet opp stratosfæren ved å kaste opp materie som absorberte mye solstråling der oppe i høyden gjennom et helt år.

Ny varmerekord i havet

Så over til havet. Data fra de mange tusen ARGO-bøyene rundt om på verdenshavene samles fire ganger i året til kvartalsrapport. Og - som forventet - i første kvartal 2023 ble det satt ny rekord for varmemengden i de øverste 2000 meter av verdenshavene:

Dersom vi får en stor El Ninjo i 2023/2024, så vil det trolig bli "luftet ut" litt varme fra havet til verdensrommet. Men til gjengjeld vil det da bli satt ny varmerekord i atmosfæren underveis.

Den mystiske klimafølsomheten

Som nevnt i forrige blogg, så har temperaturen i troposfæren økt noe langsommere enn det de fleste klimamodellene har forutsagt gjennom de snart 45 årene vi har med satellittmålinger. Det jobbes mye ved ulike universiteter med å forstå og forklare dette. Et interessant publikasjon med norske bidrag, er "Energy budget diagnosis of changing climate feedback" (Cael, Bloch-Johnson, Ceppi, Fredriksen, et al, Science Advances, April 2023).

Der påpekes det at kloden synes å ha økt sin evne til å stråle ut varme gjennom de siste 50 årene. Økt negativ feedback altså, som har medført en reduksjon i klimafølsomheten. Dette har trolig sammenheng med at svært mye varme har samlet seg i havet vest i Stillehavet, der kloden har stor evne til stråle ut varme til verdensrommet.

Vil dette mønsteret fortsette i flere tiår framover, eller vil kloden snart gå inn i en periode med mye raskere oppvarming i troposfæren? Forfatterne spekulerer ikke noe i dette.

Fortsatt sjøis om sommeren i Arktis?

Vi tar også med noen ord om artikkelen "Will the summer sea ice in the Arctic reach a tipping point?" (Ola M. Johannessen & E. Shalina, Atmospheric and Oceanic Science Letters, 2023). Bakgrunnen er at klimamodellene er nokså uenige om ved hvilket atmosfærisk CO2-nivå sommer-sjøisen vil forsvinne i Arktis. I artikkelen har forfatterne valgt en helt annen metode, nemlig korrelasjonsanalyse mellom sjøisens satellitt-observerte utbredelse om sommeren, og logaritmen til CO2-økningen gjennom årene 1979 - 2022.

Kort oppsummert, så tyder resultatene på at dersom man klarer å holde CO2-nivået under 550 ppm, så vil det være noe sjøis om sommeren i Arktis. Dette gir i så fall en betydelig margin sett i forhold til typiske målsettingstall fra Paris-avtalen på 450 ppm i 2060 og 425 ppm for 2100. I skrivende stund er CO2-nivået 423 ppm, og øker med ca 2,5 ppm i året.

Snøsmelting i Norge

Helt til slutt i dag et Sentinel-2 satellittbilde fra Norge. Snøsmeltingen pågår for full i fjellheimen denne uken. Her ser vi at isen er i ferd med å forsvinne på Femunden, mens det fortsatt ligger mye is og snø på Aursunden litt lenger nord.

Og i tilfelle noen var i tvil: Denne bloggen skrives fortsatt av et menneske!