Noen skytes opp, mens andre ramler ned
En setning som fortsatt brukes i min bransje, er: «It’s still rocket science». Rom-raketter opererer nemlig helt på grensen av hva fysikkens lover og tilgjengelig teknologi tillater, og noen ganger går det galt. Det har vært noen oppskytninger siden forrige blogginnlegg, og her er noen av høydepunktene og nedturene.
Heldigvis gikk det bra i desember med oppskytningen av den fransk-amerikanske jordobservasjonssatellitten SWOT, som skal måle havnivået og vannstand i elver og innsjøer rundt om på kloden vår. Dette er den første satellitten som har et radar-altimeter (høydemåler) som «ser» på skrå nedover. Alle tidligere altimeter-satellitter har målt rett ned mot vannflaten.
Det gikk også bra med oppskytningen av værsatellitten Meteosat Third Generation Imager-1 (MTG-I1) på en Ariane-5 bærerakett i desember. Dette er første eksemplar av Europas tredje generasjons geostasjonære værsatellitter. Stadig nye MTG’er vil vise oss skyenes bevegelser over Afrika, Nord-Atlanteren og Europa gjennom både 2020-tallet og 2030-tallet.
Derimot gikk det helt galt med de to franske kommersielle kartleggingssatellittene Pleides-Neo 5&6 like før jul. Det var andretrinnet på den ganske nye europeiske bæreraketten Vega-C som sviktet, og dette vil få konsekvenser for ESAs og EUs romprogrammer framover.
Min favoritt-radarsatellitt Sentinel-1C er booket for oppskytning på Vega-C i juni i år, men denne oppskytningen vil nok skli utover høsten nå. Vi får håpe at man raskt finner feilen på Vega-C, og at problemet kan løses uten noe omfattende og langvarig re-design av denne bæreraketten.
Og tirsdag 3. januar gikk det – to uker forsinket - opp en vellykket SpaceX Falcon-9 rakett fra Florida, med mer enn hundre småsatellitter ombord. Med på ferden var også de to norsk/nederlandske forsvarsforskningssatellittene Birkeland og Huygens.
Jeg var for noen år siden med på det aller første planleggingsmøtet for disse to satellittene. Der laget vi en lang liste med alle mulige og (nesten) umulige målinger som man kunne ønske seg at disse satellittene skulle gjøre. Siden det har FFI og nederlandske kolleger krympet den lange listen ned til en kort liste, og videre ned til et sett med tekniske spesifikasjoner som ga grunnlag for kontrakt, bygging og oppskytning. Nå er satellittene i bane, og så får vi håpe at Birkeland og Huygens får et langt, interessant og nyttig liv i bane rundt jorda.